Vi skal ikke underkaste oss en urettsstat

Ved 80-årsminnet om frigjøringen 8. mai 1945 kan det være grunn til å se tilbake på noen trekk ved kirkens holdning under okkupasjonen. Etter usikkerhet og rådvillhet de første månedene lyktes det biskop Eivind Berggrav i oktober 1940 å etablere et uoffisielt kirkelig rådslagningsorgan, Kristent Samråd, som bestod av åtte sentrale kirkeledere.

Blant dem var – overraskende nok – professor Ole Hallesby og lekmannshøvdingen Ludvig Hope fra to av de store kristelige organisasjoner. Selv om dette rådet til å begynne med framsto som en skjør konstruksjon, befestet det snart sin posisjon som et samlende strategisk organ i kirkens motstand mot okkupasjonsmakten og Nasjonal Samlings kirkepolitikk.

I realiteten fungerte Samrådet som en kirkelig «generalstab» de to første krigsårene. Det var i dette forum flere av de viktigste kirkelige uttalelsene ble til, så som Hyrdebrevet fra januar/februar 1941 og bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som begrunnet bruddet med statens kirkestyre påskedag 1942.