Er misjon et «mission impossible»?

I den siste tiden har det vært skrevet ulike kronikker om hvordan Den norske kirke må ta tak i sitt ansvar for misjon og evangelisering av den kristne tro, og deling av personlige vitnesbyrd har blitt løftet frem som et av tiltakene. Et tiltak jeg selv har mye erfaring med. Gjennom de siste årene har jeg stilt opp i ulike kirker og menigheter og delt min vei til tro. Det er meningsfullt og sterkt, men det er også sårbart og risikofullt. Det er absolutt ikke for alle, og jeg har til tider tvilt på om det egentlig er noe for meg.

Det koster å dele sin tro

Én ting er å stå i et kirkerom, hvor tilhørerne er kirkevante. Mennesker som forstår hva det handler om og vet hva jeg snakker om. Mennesker som har de samme referansene og som kan gjenkjenne Guds kjærlighet på den ene siden og menneskets sårbarhet, motstand og tvil på den andre. Det er trosstyrkende både for dem og meg, og slike kvelder kan bidra til åpenhet om tro. Mangt et menneske har kommet bort til meg i etterkant og takket eller delt sin egen troshistorie. Andre har grått. Og enkelte har fått et glimt av en gud de selv ikke har hatt like sterk berøring med, men som de aldri har sluttet å tro på. Slike kvelder er overveldende, og det blir sjelden søvn etter en slik kveld.

Men til tross for at en slik kveld kan koste krefter, er det noe helt annet å dele sin tro med resten av samfunnet, enten det er i form av vitnesbyrd eller annen form for misjon. Du og de andre har ikke lenger den samme referanserammen, og resultatet kan i grunnen gå alle veier. Det kan fort bli et sårbart prosjekt i et samfunn bestående av et flertall som ikke lenger har et forhold til det å tro. Og det du da ønsket å oppnå i form av å spre det gode budskap, kan fort ende opp med å bli oppfattet som påtrengende og klamt.

Forstår de unge

Gjennom flere leserinnlegg i Vårt Land har jeg erfart hvor sårbart det kan være å dele nettopp tanker og erfaringer om tro. Heldigvis har jeg blitt møtt med mange heiarop og rørende meldinger, men nettrollene har også våknet. Og det jeg anser som noe av det mest personlige i mitt liv, blir da raskt latterliggjort av andre. Det er heller ikke til å unngå at jeg kjenner det litt ekstra i maven når jeg møter opp på min «sekulære jobb» etter å ha stukket hodet frem i en av dagens aviser på Narvesen. Det er flott å dele og sette fokus på tro, men vi må ikke tro at det ikke koster.

Derfor har jeg stor forståelse for unge kristne eller voksne som kvier seg for å misjonere eller evangelisere. For det kan fort bli et risikoprosjekt. Og vi kan ikke sammenlikne det å dele sin tro med å anbefale en bok. Troen i dag er mer individualisert enn tidligere og dele tro blir derfor raskt personlig og nakent, noe en anbefaling av bok sjelden blir. Jeg tror at vi må ta ungdommens tilbaketrukkethet fra misjon på alvor i et samfunn hvor tro stadig blir mindre synlig. Å presse kristne unge til å misjonere, til tross for misjonsbefalingen, vil være feil vei å gå. Vi må heller trygge dem i deres egen tro, slik at de på sikt kan bli gode og sterke lys for andre mennesker. Trygge kristne som kan være til støtte og gi små og store drypp av Guds rike til andre, der hvor de studerer og bor.

Språket må tilpasses samfunnet

Så er misjon et «mission impossible»? I et samfunn i stor endring, må også misjon endres. Det er ikke lenger så naturlig å misjonere på den tradisjonelle måten. Men det betyr jo ikke at vi ikke misjonerer. For enkelte vil det være riktig å dele sitt vitnesbyrd, mens for andre er det nok å være et godt medmenneske med kristne verdier, enten på arbeidsplassen eller i vennegjengen. Gode arenaer for samtaler om liv og tro, hvor det deles små glimt fra et kristent liv og hvor verdier som barmhjertighet, tilgivelse og medmenneskelighet blir synlig. Så misjon er ikke borte og oppdraget er ikke umulig, men den må tilpasses og det må legges bedre til rette for det.

Jeg heier på at vi må dele både tro og vitnesbyrd med flere enn kristne, men det må gjøres i trygge rammer i et samfunn som kan være nådeløst. Jeg heier også på en kirke som tør å engasjere seg, slik at tro blir mer synlig gjennom deltakelse på samfunnets mange arenaer. At vi tør å stå opp og vise at vi er relevante og viktige i et samfunn med både gleder og kriser. Fra festivaler til de store katastrofer. Men jeg heier også på en kirke som er klok. Som forstår at språket må tilpasses samfunnet og at negative ladede ord som nettopp evangelisering og misjon må brukes med omhu. Ord som skaper avstand i stedet for nærhet. Noe som vil gjøre det lettere å være en åpen kristen. Og noe som vil gjøre det enklere å gå rakrygget på jobb etter å ha skrevet et innlegg i Vårt Land.