Eivind Berggrav og kirkekampen
8.MAI: Fra biskop Berggrav og kirkekampen ser vi en tenkemåte hvor religion og politikk angår hverandre, samtidig som de ikke er sammenfallende. Sagt annerledes: At religion er politisk, men ikke politikk.
Faksimile: Time Magasine 25. desember 1944.Biskoper under en samling i Gudbrandsdalen sommeren 1941. Tre av dem – James Maroni, Henrik Hille og Gabriel Skagestad – ble seinere forvist til Lillehammer, mens Wollert Krohn-Hansen befant seg på Helgøya i Ringsaker. Fra venstre: Johan Støren, Eivind Berggrav, Andreas Fleischer, Hille, Skagestad , Maroni og Krohn-Hansen.
Faksimile
For nøyaktig 80 år siden, den 7. mai 1945, kunne internasjonale Time Magazine viderebringe nytt fra den norske hjemmefronten til sine lesere, om hvordan biskop Eivind Berggrav uken før og på dramatisk vis hadde blitt reddet fra sitt fangenskap. Berggrav var ingen hvem som helst. Den 25. desember 1944 prydet et portrett av ham Time’s forside, nyhetsmagasinet inneholdt et større oppslag om «The Bishop and the Quisling». Oppslaget forteller Berggravs personlige historie, hans nasjonale og internasjonale anerkjennelse, og hvordan han og kirkens mostand mot Quisling-regimet ble en sterk representant og talsmann for et fritt Norge.
Årsaken til dette fokus på Berggrav handlet om det vi i dag kjenner som «kirkekampen» under 2. verdenskrig. Hvordan Berggrav som biskop i Oslo og fremste representant for Den norske kirke, i front for biskopene og presteskap, i protest mot Quisling-regimet hadde lagt ned den statlige del av sine embeter.
Time Magazine legger ikke skjul på Berggravs gradvise oppvåkning i møte med Quisling-regimet, men forteller så historien om hvordan kirken gjennom den rolle presteskapet nå kom til å spille, ble gjenfødt i folket. Av kirkens om lag 860 prester valgte 93 prosent å gå fra sine statlige embeter og frasi seg statslønnen. Reaksjoner som ventet var for mange arrestasjoner, husarrest, internering og forvisning fra sine sognekall krigen ut.
