Diskuterte norsk misjon: – Å være hvit kan noen steder skape flere problemer enn det løser
MISJON: Skal misjonsorganisasjoner sende så mange norske misjonærer som mulig, eller samarbeide med lokale i partnerland? Dette ble diskutert under misjonskonferansen Link.
– En folkegruppe i et hvilket som helst land er bedre stand til å gå til nabofolkegruppen med evangeliet, enn det en hvit, norsk misjonær er.
Det sa Hans Aage Gravaas under onsdagens LINK-konferanse. Konferansen arrangeres årlig av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering), hvor Gravaas er daglig leder. Her var norsk misjon og samarbeid med partnerland et diskusjonstema.
– Noen steder i verden er det å være hvit et så stort problem at det skaper flere problemer enn det løser, utdypet Gravaas.
Problemstillinger rundt misjonen
Link-konferansen samlet en rekke representanter fra medlemsorganisasjoner og kirkesamfunn tilknyttet Norme. Dagen ble avsluttet med en panelsamtale mellom blant andre Øyvind Åsland, generalsekretær i Misjonssambandet, Yngvild Hofstad fra Ungdom i oppdrag og Hans Aage Gravaas, leder i Norme. Samtalen ble ledet av tidligere Norme-leder Rolf Ekenes og hadde tittelen «Sammen?».
Under samtalen ble det diskutert flere problemstillinger rundt hvordan norsk misjon skal drives idag, blant annet med tanke på samarbeid med lokale kirker og organisasjoner.
Det handler om å utnytte den lokale kapasiteten, slik at prosjektene vokser og får utvikle seg, og da er det ikke lenger behov for meg.
Hans Aage Gravaas
Riktig å fortsatt sende mange norske misjonærer?
Et av spørsmålene i samtalen, var om det bør etterstrebes å ha så mange norske utsendinger som mulig. Gravaas mente at nasjonale evangelister ofte gjør mer for å formidle evangeliet enn det norske misjonærer kan.
Han trakk fram et eksempel fra sitt eget liv som misjonær, hvor han mente det ville være svært unaturlig for ham å gå tilbake til sin tidligere stilling i kirken i Etiopia, som nå er besatt av en etiopier.
– Han gjør en like god, og sannsynligvis bedre jobb enn meg. Det handler om å utnytte den lokale kapasiteten, slik at prosjektene vokser og får utvikle seg, og da er det ikke lenger behov for meg.
Yngvild Hofstad fra Ungdom i Oppdrag (UIO) mente i midlertid at det er feil å stille spørsmålet om man enten skal samarbeide med lokale eller sende så mange norske misjonærer som mulig.
– Ja takk, begge deler og takk til alle ressurser det er mulig å bruke. Det er tross alt 40% av jordas befolkning som fortsatt ikke har hørt evangeliet, uttalte hun under samtalen.
Før koronapandemien anslo Ungdom i Oppdrag at de hadde omtrent 150 utsendte langtidsmisjonærer. Tidligere har UiO-leder Andreas Nordli vært kritisk til uttalelser om at færre norske misjonærer i et land er et sunnhetstegn.
Rike gjester og fattige verter
Ett annet tema som ble diskutert under panelsamtalen, og som samtaleleder Rolf Ekenes omtalte som «kjempekrevende», var ubalansen mellom såkalte «rike gjester og fattige verter» i misjonslandene.
Øyvind Åsland, generalsekretær i Misjonssambandet, var enig med Ekenes i at skjevfordeling av ressurser er et reelt og stort problem mange steder, men forklarte samtidig at det er et svært vanskelig problem å løse.
– Jeg var så heldig å få være med på samlinger med de lutherske kirkelederne i Etiopia, Kenya og Tanzania. Vi snakket om mange av disse tingene og kom ikke fram til noen løsning.
Åsland utdypet problemet med at en norsk person kan gå i sandaler, bo i hytte og se veldig fattig ut, men at dette ikke har noe å si, fordi lokalbefolkningen uansett vet at misjonæren er rik.
– Så dette er og blir en stor sak, som jeg ikke har løsningen på, men som vi må fortsette å jobbe med.
Liv Mari Lia er journalist i Vårt Land og tilknyttet både religions-, debatt-, kultur- og publiseringsavdelingen
