Kunsten å spenne bein for et lokalsamfunn

Jeg har levd i troen på at skolen er navet i lokalsamfunnets liv. Skolen samler oss. Slik var det da jeg selv var gutt. Og slik er det nå, som pappa til to barn i skolealder.

For skolen er nettopp et samlingssted, ikke bare for elevene som kommer strømmende til hver morgen. Skolen samler hele grenda – og da snakker jeg også om oss som bor i by. Vi merker det ekstra tydelig nå i mai, der 17. mai-feiringen er selve toppen av den fellesskapsbyggende kransekaka. Uten skolen ville feiringen sett totalt annerledes ut.

Som barn bodde jeg i ei bygd med 1.000 innbyggere. Det var 2.000 i hele kommunen. Der jeg bor nå, på Abildsø i Oslo, er vi rundt 4.000. Vi bor i hovedstaden, og er stolte av det, men tilhørigheten til lokalsamfunnet er likevel sterk. Slik den var der jeg vokste opp.

Nedslående og meningsløst

Jeg tror ikke jeg er alene om å sette pris på lokalmiljøet. Vi lever i en globalisert verden, der alt henger sammen med alt. Men viktigheten av relasjonene og samholdet i nabolaget, veien, grenda – lokalsamfunnet – er større enn noen gang.

Derfor oppleves det så nedslående og meningsløst når etater og politikere ønsker å legge ned og bygge ned skolene våre. Fylkestinget i Innlandet besluttet i fjor å legge ned de videregående skolene på Dokka og Skarnes, samt skolestedene på Flisa, Sønsterud, Dombås og Lom. Gråtende elever måtte konstatere at de ikke ble hørt. 15-åringer ble stilt overfor valget å flytte på hybel eller kutte fritidsaktivitetene sine på grunn av lang pendlevei.

Selv tenker jeg at det ikke er slik vi skal ha det i Norge. Men stadig flere steder rammes – ingen skoler er trygge, kan det virke som. Bergen, Tromsø, Drammen, Asker – eksemplene er mange. I Møre og Romsdal er det foreslått nedlagt 17 linjer på videregående skoler over hele fylket. En oversikt Nettavisen laget i fjor, viste at over 100 skoler over hele landet var truet av nedleggelse. Flere skal det bli!

Spenner bein for samhold

Nå er det Oslo-skolen som skal til pers. Her er ikke avstandene like lange som i Innlandet for elever som risikerer å bli flyttet over til en annen skole, men skadepotensialet for lokalsamfunnene er likevel stort. La meg bruke min egen nærskole som eksempel.

Abildsø skole er en velfungerende 1.–10.trinnsskole, som Utdanningsetaten har foreslått å gjøre om til en ren barneskole. Det er et dårlig forslag av flere grunner, ikke minst fordi man da ødelegger for spesialklassen, den såkalte Plussklassen – et tilbud for samfunnets svakeste. I samme slengen spenner man bein for det verdifulle samholdet på tvers av alderstrinn som skolen i dag legger til rette for, og reduserer skolens sentrale posisjon som et samlingssted i lokalsamfunnet. Jackpot, med andre ord, i en svært uønsket retning.

Det er dette som oppleves provoserende, og som jeg tror oppleves provoserende også for mange, mange andre foreldre og elever rundt omkring i Norge. Det eneste man oppnår ved å legge ned skoler og skoletilbud, er kortvarige innsparinger. Denne krampaktige måten å forbedre økonomien i kommunene på, er ødeleggende for lokalsamfunnene og vil neppe føre til økonomisk vekst over tid.

Regjeringen er nødt til å komme kraftigere på banen med vesentlig styrking av kommuneøkonomien, så ikke kommunene kutter og blør seg selv til døde. For det må være klinkende klart: Vi kan ikke kutte penger til utdanning for eksempelvis å ruste opp forsvaret. Da vedtar vi å skyte oss selv i foten fordi vi er redde for at Putin skal gjøre det.

Vil gjøre læringsforholdene dårligere

Det er utelukkende penger som ligger bak det jeg begynner å tenke på som Norges eget Doge-program – en «effektivisering» som i realiteten er en slakting av viktige samfunnsfunksjoner. Samtidig presenteres argumentasjonen med vikarierende motiver, så det er like før jeg jubler for det store læringsutbyttet som vil følge dersom ungdomstrinnet på nærskolen vår legges ned.

Men nei. Det er lite å vinne på å sende ungdomsskoleelevene på Abildsø ut på en lengre og mer trafikkfarlig skolevei og plassere dem på en svær ungdomsskole et annet sted. Utdanningsetaten argumenterer med at større skoler gir større profesjonsfellesskap og et mer attraktivt fagmiljø, men at elevene vil få økt læring er ikke en naturlig følge av dette. Barn lærer psykososialt sett best i trygge omgivelser og mindre grupper.

Utdanningsetaten oppnår med forslaget sitt å gjøre læringsforholdene for barn på Abildsø dårligere. Ikke minst kommer lærerkollegiet som blir igjen på Abildsø til å bli skadelidende, og skolen vil stille svakere med tanke på rekruttering. Skolebiblioteket får også problemer. Det er på alle måter en tap-tap-situasjon, som også vil gå ut over samfunnsbyggende fritidstilbud som skolekorpset. I verste fall blir også barneskolen lagt ned om noen år fordi den med redusert elevtall er kommet under grensa for forsvarlig skoledrift.

Da har man i praksis klart å ta rotta på et helt lokalsamfunn. Gratulerer.

Skolepolitikk avgjørende for valget

Og dette er bare der jeg selv bor. Nesten hele hovedstaden blir rammet av forslaget til skolebehovsplan som Utdanningsetaten har sendt ut på høring med frist den 14. mai. Kanskje sparer man i første omgang penger ved å kutte i skoler og skoletilbud, men ikke nødvendigvis på lang sikt, slik skolebehovsplanen strekker seg fram til 2045. At mennesker uansett er viktigere enn milliarder håper jeg byrådsleder Eirik Lae Solberg og utdanningsbyråd Julie Remen Midtgarden – begge fra Høyre – både forstår og tar konsekvensen av i praksis. Politikk er det muliges kunst, ikke kunsten å spenne bein.

Én ting er sikkert: Velgerne kommer til å følge nøye med på de ulike partienes skolepolitikk fram mot stortingsvalget til høsten og kommunevalget om to år. Det finnes et vell av viktige saker, men skolepolitikken kommer mange steder til å bli avgjørende. Tar du nærskolen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du livslykken fra det med det samme. Her nytter det ikke for politikerne å gjemme seg bak ferdigsmidde paroler. Mange velgere kommer til å stille seg spørsmålet om man til nå har levd på en livsløgn.

Den samme utfordringen, og påminnelsen, går til regjeringen, enten regjeringslederen framover heter Støre, Solberg eller noe annet. Skolen handler ikke bare om utdanning, men om demokratibygging, identitet og tilhørighet. Å verne om de norske skolene burde være i samfunnets sterkeste interesse.

La skolene stå! La dem fortsette å samle oss!

Politikerne vil kanskje svare at kommuneøkonomien er presset, at befolkningstallet går ned eller at demografien endrer seg. Men dersom vi ikke tar oss råd til å opprettholde de norske lokalsamfunnene, kan vi i neste omgang legge ned hele landet.

Alf Kjetil Walgermo

Journalist