«Faderen lar deg kjenne det på kroppen»
135 år etter urpremieren føles problematikken i Strindbergs «Faderen» ubehagelig nær.
FILMATISK: Etter en voldsom siste akt der tvangstrøyen bokstavelig talt brukes som et bilde på hvor kneblet man kan bli, gir Stubø plass til at ting kan synke inn og skaper rom for ettertanke, skriver Kjersti Juul begeistret.
Pernille Sandberg
«Jeg finner livsglede i de sterke, vonde sidene av livet, og nytelsen min består i å få vite noe, og få lære noe», skrev Strindberg i teaterprogrammet til urpremieren på Faderen i 1887.
135 år senere gir stykkets ubehag fortsatt ikke slipp. Konflikten mellom mann og kvinne kunne like godt vært skrevet i dag. Plotet er enkelt: Mann og kvinne er uenige. Han vil at datteren skal flytte til byen og få seg en utdannelse. Hun vil at datteren skal bli boende hjemme så lenge som mulig. For å beholde barnet, får hun erklært mannen gal.
I Eirik Stubøs regigrep aner vi gradvis dybdene i familiestriden. Det er et ubehag som sniker seg inn på oss, i en iscenesettelse som folder seg nærmest umerkelig rundt Strindbergs intense tekst.
