Vindmøller og folkerett

Det blåser ofte friskt på Fosen. Nå blåser det også friskt i debatten om vindmølleparken der. Miljøvernere, samer og politikere holder flammende innlegg, og til og med Den norske kirke har grepet til tastaturet mot vindmøllene som står i reinbeiteområdene på Fosen. Dette er helt legitimt, i alle fall så lenge midlene er ytringer og lovlige demonstrasjoner.

Jeg presiserer at jeg med dette innlegget ikke vil bli tatt til inntekt for noe standpunkt til spørsmålet om det bør forbli vindmøller på Fosen eller ikke. Mitt anliggende er bruken av uholdbare rettslige argumenter i en politisk diskusjon. Det hevdes på bred front at departementet nå bryter med folkeretten fordi man ikke respekterer Høyesteretts dom og river vindmøllene straks. En slik påstand har ikke rettslig grunnlag.

Regjeringen er utøvende makt

Høyesterett har ikke bestemt at vindmøllene skal rives. Høyesterett har ikke engang adgang til å bestemme noe slikt. Det er regjeringen som er den utøvende makt og som selv eller ved delegasjon treffer avgjørelser om konsesjoner og ekspropriasjon i saker om kraftutbygging. Domstolene med Høyesterett på toppen kan derimot avgjøre om slike vedtak er gyldige hvis det reises sak om det.

I denne saken har Høyesterett kommet til at de aktuelle vedtakene var ugyldige, fordi de kom i konflikt med folkerettslige regler som Norge er bundet av. Dermed har ikke utbyggerne lenger noen gyldig konsesjon for anlegget. Men de har jo søkt og har krav på å få et gyldig vedtak. Derfor må departementet treffe et nytt konsesjonsvedtak. Hva dette vedtaket kan gå ut på, må departementet finne ut av. Høyesteretts dom legger noen føringer som gjør at innholdet må bli forskjellig fra forrige gang, men i prinsippet kan svaret bli at alle møllene får står eller at noen eller alle må rives.

At det må treffes et nytt vedtak i en stor og viktig sak, er en forklaring på at det må ta noe tid. Departementet har utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 også i denne omgang. Men det er helt greit å utfordre departementet til å velge det ene eller det andre eller å kreve at de snart bestemmer seg. Det som ikke er like greit, er å bruke et åpenbart feilaktig rettslig resonnement som grunnlag for dette.