Vigsel til besvær

I sommer braket det løs igjen. Da var det på metodistene årskonferanse. Skal man vie homofile eller ikke? Diskusjonen har gått i årevis, i alle kirker og forsamlinger.

Jeg spør heller hvorfor kirker og livssynsorganisasjoner i det hele tatt skal vie? Er det på tide å frata kirker og livssynsorganisasjoner vigselsretten? Er det ikke først og fremst en velsignet hilsen fra Gud vi skal komme med?

Trenger kirken vigselsmakt?

Flere dansker vil bekrefte ekteskapsløftet på nytt, stod i denne avisen for noen dager siden. Også i USA har dette blitt tradisjon, og her hjemme er det heller ikke uvanlig. Ikke alle går til kirke for å bekrefte sitt ekteskap. Det kan være seremonier på ulike steder for å bekrefte fortsatt kjærlighet og samhold. Det fine med den nye trenden er at det åpner opp for en større forståelse av det ikke-juridiske ved samlivet.

Den som eier jussen eier makt. En vigsler er registrert hos Statsforvalteren, og har fått overgitt makt av det offentlige. Ifølge ekteskapsloven paragraf 13 kan prester i Den norske kirke, og vigslere i andre trossamfunn, nekte å foreta vigsel dersom brudefolkene ikke er i tråd med vigslerens eller livssynsorganisasjonens synspunkter, eller dersom brudefolket ikke er medlem av tros- eller livssynssamfunnet. Som prest har jeg vigselsrett, og jeg kan nekte folk å bli gift. Jeg eier makt. Spørsmålet er om det er denne makt en kirke eller livssynsorganisasjon skal ha?

Det er historiske årsaker til at kirken har fått tildelt vigselsmakt. Koblingen mellom kongemakt og kirke er velkjent. Noen argumenterer teologisk for at kirkens legitimitet er fundert i bibelen. Men det som først og fremst er kirkens oppgave og mandat er å velsigne, ikke å være øvrighetens forlengede juridiske arm. Spørsmålet er da om kirke og trossamfunn i det hele tatt er tjent med å beholde vigselsmakten.

Velsignelse i sentrum

Diskusjoner og uendelige debatter om hvem som kirken skal vie har splittet forsamlinger, kirker og fellesskap. Man har prøvd å balansere ulike synspunkter, og som alltid når maktposisjoner møter hverandre ropes det på maktbalanse. Balanse og respekt for ulike synspunkter har som oftest uteblitt. Saken har medført kamp og splittelser, og spørsmålet blir hva vi som kirke skal bruke energien på.

I følge tradisjonen ga Gud en velsignelse til Moses, og hans bror Aron skulle hilse folket med den. Den aronittiske velsignelse har siden fulgt jøder og kristne. Det er denne hilsenen, denne arven, vi som kirke er satt til å forvalte. Vi bekjenner skaperen og livets Gud. Slik bekjenner vi det guddommelige i ethvert liv, og kirkens oppgave blir å velsigne det gudskapte liv.

At nå ektepar ønsker å fornye sitt løfte til hverandre handler ikke om juss. Det handler om å ta inn over seg limet i forholdet. Kjærligheten, tilhørigheten, og bekrefte de personlige avtaler og bindinger som paret med glede har valgt. Det juridiske er stadfestet en gang for alle. Den delen hører offentligheten til, og bør ivaretas av det offentlige. Det personlige er i livsynsrommet.

Det naturlige, slik jeg ser det, er at det juridiske forvaltes av offentlige tjenestemenn og kvinner, og så kan brudeparet selv velge om man vil ha en religiøs eller ikke-religiøs feiring og bekreftelse.

Velger tro- og livssynsorganisasjoner å takke nei til vigselsretten faller hele diskusjonen om likekjønnet ekteskap bort. Da kan kirker og religiøse forsamlinger heller konsentrere seg om å velsigne.