Vi må unngå «kirkelig kannibalisme»

I forbindelse med en vigsling av to nye diakoner, ble to gamle pratende om det som skjer i det kirkelige arbeidsmarkedet om dagen. Et trekk i tida er at flere diakoner blir prester. Siden 2006 har diakoniutdanningen vært et masterstudium, og dette gjør at en overgang fra diakonprofesjonen til presteprofesjonen er enklere enn før. En diakon trenger halvannet til to år med deltidstudier og praksis for å få en «rett stola», i motsetning til diakonens, kateketens og kantorens skråstilte.

Hvorfor vil diakoner bli prester?

Vi vet om rekrutteringskrisen i kirken. Det gjelder alle faggrupper, selv om det er mest snakk om teologer nå. Utlyste diakonstillinger flere steder i landet mangler også kvalifiserte søkere, noe som fører til at diakonstillinger gjøres om til diakoniarbeiderstillinger som ikke setter spesielle krav til utdanning og kompetanse. Både prester og diakoner er altså ettertraktede yrkesgrupper i Den norske kirke. Vi spør oss derfor: Hvorfor vil diakoner heller være prester?

Vi tenker at det er mange og ulike grunner til dette, og vi ville være dårlige diakoner om målet med dette innlegget var å skape dårlig samvittighet hos noen. Den enkelte diakon har sine grunner for å velge en slik overgang, men vi ønsker allikevel å stille noen spørsmål rundt dette. Kan grunnen for et slikt bytte være knyttet til lønns- og arbeidsforhold som kirkelig ansatt? Har diakoner en opplevelse av at kirken har mer bruk for prester? Er det mer spennende å være prest? (Det har to gamle diakoner vanskelig for å tenke seg). Hva er det som gjør det vanskelig å være diakon?

Høye krav

Gjennom samtale med noen diakoner som nå ønsker å bli prester, har vi fått ulike forklaringer på dette skiftet - hvilket er helt logisk. Flere uttrykker at det i lengden kan være krevende å stå i en diakontjeneste hvor man år etter år har ansvar for å skape jobben sin og hverdagen sin selv.

Selv om det finnes diakoniplaner, diakoniutvalg, staber og sokneråd å samarbeide med, vil mye av diakonjobben kreve en selvgående stil. «20 prosent av oppgavene kommer til en», sier noen diakoner. «Resten må vi ta tak i selv». Den utadvendte virksomheten som diakonen har ansvar for, krever mot til å gå ut for å søke stadig nye samarbeidspartnere, oppdage hvilke behov som finnes i lokalsamfunnet, og finne ut hva man som kirke kan gjøre noe med og hva man må la ligge. For noen kan det oppleves for slitsomt å stå i dette gjennom mange år. Om en kan tenke en tilsvarende prosentregning for prester, kan man kanskje si at 80 prosent av jobben ligger fast knyttet til gudstjenester, bryllup, gravferd som prestene skal gjennomføre fra uke til uke. For prestene er det i mye større grad slik at oppgavene «kommer til en», og man må ikke skape oppgavene sine selv på samme måte.

Få diakoner

Prestestillingene er lovpålagte stillinger, og vi vet også at presten er helt nødvendig for at kirken skal kunne forvalte ord og sakrament. Det er behov for prester alle steder hvor det finnes menigheter. Det samme gjelder ikke for diakoner. Selv om det er et ønske at alle menigheter skal ha tilgang på diakonifaglig kompetanse, er det fortsatt ikke mer enn 223 diakoner i arbeid i kirken ut fra de siste tallene som KA har hentet per 1. desember 2021. I tillegg er var det 93 diakoniarbeidere i ulike stillingsandeler. De nærmeste årene vil rundt 40 diakoner pensjoneres, ifølge Det Norske Diakonforbund. Det betyr at rekruttering er viktig.

Det er derfor med en viss bekymring vi konstaterer at diakoner velger å bli prester. Selv om de fortsatt ønsker å ha sin tjeneste i kirken, hvilket er bra, er vi bekymret for denne tendensen. Det er kanskje drastisk å snakke om kirkelig kannibalisme, og vi tror ikke denne tendensen er av vond vilje, men vi er bekymret for at den fører galt av sted.

Diakoni som tema

Vi tror det fortsatt er en del ensomhet i kirkens staber. Et spørsmål til kirken er hva som kan gjøres for å bygge ut det tverrfaglig tjenestefelleskapet. Hvordan bli bedre sammen i det kirkelige arbeidsfellesskapet? Hvordan jobbe for at stabene skal bli flinkere til å se hverandres ansvarsområder, og støtte hverandre i hverdagen? Og hvordan kan arbeidsgiver sette enda sterkere fokus på hva den enkelte medarbeider trenger av støtte, påfyll, fellesskap for å kunne stå i krevende arbeidsoppgaver år etter år?

Vi ser at Den norske kirke trenger flere prester, men kirken trenger også diakoner. Når diakongruppa tappes, er det en bekymring kirken må ta på alvor. I et år der Den norske kirke har «diakoni» som tema, er det naturlig at også diakonstillingene står i fokus.