Utdatert hyllest av Hans Nielsen Hauge

250-årsjubileet for Hauges fødsel har skapt en interessant diskusjon, blant annet i VLs spalter. Jubileumsfeiringen og diskusjonen rundt den viser hvordan historieforskning og jubileumskultur i liten grad snakker sammen.

Historieforskning handler om kritisk fortolkning av fortiden. Historikere stiller spørsmål som ikke har endelige svar. Jubileer skaper en egen form for entreprenører. De velger positive og normative fortolkninger som skal gjøre feiringen legitim og ikke minst sikre oppmerksomhet og penger.

Dette er ikke noe spesielt for Hauge-jubileet, men entreprenørene er veldig tydelige i dette tilfellet.

Har valgt positive fortolkninger

De som regisserer Hauge-jubileet i 2021 har valgt noen slike fortolkninger som de oppfatter som positive: Hauge var revolusjonær og radikal, Hauge var den norske legmannsbevegelsens grunnlegger og ideolog, Hauge var en «gründer» innenfor en bærekraftig økonomi og næringsvirksomhet, Hauge var tolerant overfor annerledes troende.

Konklusjonen er at Hans Nielsen Hauge fortsatt er verd å minnes og feires fordi det han tenkte og gjorde pekte fremover mot vår egen tid. Satt litt på spissen: I dagens Norge ville Hauge ha stemt rød-grønt, ledet en mellomstor bedrift med høy etisk standard og vært medlem av en luthersk frikirke!

Mange av disse positive jubileumsfortellingene kan vise til tidligere forskning. Noen forskere har fremhevet at Hauge brøt med samtidens kirkestruktur og fromhet, andre har lagt vekt på at han skapte en bevegelse som ledet frem mot den moderne, organiserte indremisjonen og frikirkeligheten uten å bryte med den lutherske bekjennelsen.

Det finnes også forskere som har undersøkt Hauges næringsvirksomhet, ikke minst i lys av klassiske teorier om forholdet mellom protestantisk kultur og moderne kapitalisme. Atter andre har lagt vekt på Hauges forkynner- og forfattervirksomhet som nyskapende.

Vanskelig å finne én «Hauge»

Dilemmaet er dette: Jubileet forsøker å gi legitimitet til noen få, normative fortellinger om Hauges betydning – som ikke overraskende er fortellinger som bekrefter entreprenørenes egen tolkning av dagens kirkelige og religiøse situasjon.

Forskernes fortolkninger er derimot åpne og spørrende. Hans Nielsen Hauge er en så kompleks skikkelse at det er vanskelig å finne én «Hauge». Selv hadde han mange og til dels sprikende agendaer, hans samtidige støttespillere hadde enda flere agendaer, og hans mer eller mindre selvutnevnte etterfølgere frem til i dag har hatt legio. Å finne veien bakover gjennom alle disse lagene av fortolkning er et interessant forskningsområde i seg selv.

Gjennom sitt 53-årige liv gjennomgikk Hauge kriser, forvandlinger og brudd som gjør det vanskelig å fremstille hans liv og virksomhet som en lett fortolkelig helhet. Hans fortolkningshorisont og handlingsrom endret seg ganske radikalt mellom 1796, da han hadde sin såkalte kallsopplevelse, og 1820-årene, da han som syk, lesende, skrivende og reflekterende patriark forsøkte å sikre sitt eget ettermæle og et fortsatt rom for den bevegelsen han hadde skapt.

Er man klar over kompleksiteten?

Min tolkning – som er én av mange mulige – er denne: I 1790-årene var Hans Nielsen Hauge en radikal mystiker som forventet Guds snarlige dom og derfor hadde dårlig tid. I 1820-årene var han derimot mer opptatt av å forsvare sin egen borgerlige ære og å skrive seg selv inn i historien.

En viktig forutsetning for dette skiftet var at Norge i 1814 brått gikk fra å være del av et eneveldig monarki til å være et konstitusjonelt demokrati. Denne radikale endringen fikk også konsekvenser for religion, kirke og fromhet. Er det overhodet mulig for et Hauge-jubileum å få frem denne kompleksiteten?

Det forutsetter at de som har regien i jubileumsåret lar seg inspirere av at denne kompleksiteten finnes, men jeg er usikker på om de er klar over den.

Det verste som kan komme ut av jubileumsåret

Jeg må innrømme at jeg som Hauge-forsker blir nedstemt av den jubileumsretorikken som Hauge-året 2021 oppviser. Det meste av det som sies og skrives om hvem Hauge «egentlig var», er forskningsmessig helt utdatert.

Jeg skulle heller ønske at Hauge-jubileet kunne være utgangspunkt for en opplyst samtale om forholdet mellom aktuell forskning og Hauge-aktivismen. Muligens er det for sent å komme med et slikt ønske, for programmene er allerede lagt. Her er det ikke forskere som dominerer – for å si det forsiktig.

Det verste som kan komme ut av dette jubileumsåret er imidlertid at Hans Nielsen Hauge overlates til ideologier og bevegelser som har et ganske fantasifullt forhold til historien – fra frikirkelig radikalisme via næringslivsidealisme til kristensosialistisk aktivisme.

Om det blir resultatet, er jeg redd det ikke blir noe 300-årsjubileum.