Uholdbar skjevhet i barnevernssaker

I barnevernloven finner vi noen av de mest inngripende lovhjemlene vi har i norsk rett – hjemler for omsorgsovertakelse, samværsbegrensninger, fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon. Saksbehandlingen i så inngripende saker må ivareta grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper om forsvarlighet og rettferdig rettergang. Likevel er det mye som tyder på at det ofte ikke skjer.

Norge er av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) dømt for brudd på retten til familieliv 14 ganger i løpet av de siste årene. Saksbehandlingsfeil står sentralt i mange av dommene. Geir Kjell Andersland påpekte i sin kronikk i Aftenposten 15. mai de mange saksbehandlingsfeilene som begås i dagens barnevernssystem.

Det er betimelig å rette oppmerksomheten mot de bakenforliggende årsakene til at Norge dømmes gang på gang. Hva skal til for at vi kan bli et menneskerettslig foregangsland i barnevernssaker?

Ubalanse i rettshjelp

Her setter jeg kun fokus på én side av saken – partenes tilgang på kyndig juridisk bistand.

Utgangspunktet er at desto mer inngripende tiltak det offentlige søker iverksatt i borgernes liv, desto bedre rettssikkerhetsgarantier skal borgerne ha. Retten til kontradiksjon er et svært viktig rettssikkerhetsprinsipp: Muligheten til å la seg representere av advokat er essensielt for at man skal få ivaretatt sine rettigheter – juridisk bistand er nødvendig for å kunne ta til motmæle i et system som skal være basert på rettsregler.

Det er grunn til å tro at ubalansen mellom barneverntjenestens og de private parters tilgang til rettshjelp er én av mange årsaker til at Norge dømmes gang på gang. Skjevheten i seg selv er sannsynligvis i strid med menneskerettighetene.

Utgangspunktet i norske barnevernssaker er at barneverntjenesten står fritt til å bruke offentlige midler på juridisk bistand når de ønsker det. De private parters advokater, det vil si de som representerer foreldrene, og eventuelt barnet når barnet har krav på egen advokat, får kun krav på fri advokatbistand ved akuttsaker og fra det tidspunkt barnevernet varsler begjæring om omsorgsovertakelse. Barneverntjenesten kan ha rukket å gjøre stor skade før foreldrene får krav på advokat. Da kan det allerede være for sent.

Ubalanse i utgifter

Barneverntjenesten representeres av en egen advokat som har ansvar for å begjære omsorgsovertakelse. Advokaten har hovedansvaret for å legge frem dokumentasjon, og begjæringen skal i utgangspunktet fremstille saken på en objektiv måte. Barnevernets advokat betales av kommunen og kan kreve fullt salær for alt forarbeid og etterarbeid, inkludert møter, gjennomgang av dokumentasjon og prosesskriv, samtaler med parter og vitner, utforming av prosesskriv osv.

De private parters advokater blir på den annen side avspist med stykkprisfinansiering basert på antall timer saken varer i fylkesnemnda. Advokaten tjener derfor ingenting på å gi ekstra bistand utover det helt nødvendige. Tvert imot taper advokaten penger på å gi ekstra bistand. I tillegg kommer at den offentlige salærsatsen ligger på kr 1.121, som er betydelig lavere, omtrent halvparten, av hva kommunens advokater vanligvis får betalt.

De aller fleste advokater strekker seg langt for klientene. Systemet gir imidlertid ingen insentiver til at de private partenes advokater skal yte det ekstra som ofte er nødvendig for å ivareta klientenes rettssikkerhet godt nok.

Uholdbar skjevhet

Kommunen kan i mange saker ha rukket å komplisere tilknytningen mellom barnet og foreldrene gjennom slett saksbehandling før foreldrene får krav på advokat. Foreldrenes argumenter mot omsorgsovertakelse blir da svakere enn de hadde vært hvis foreldrenes rettssikkerhet var blitt tilstrekkelig ivaretatt fra starten av.

Det er ikke uvanlig at konfliktnivået i barnevernssaker dempes betraktelig når foreldrene bistås av en dyktig advokat. Problemet er imidlertid at dette ofte skjer først når saken har pågått så lenge at konflikten allerede er fastlåst på en uheldig måte og skaden allerede er skjedd.

Jeg vil våge å påstå at foreldrenes rettssikkerhet i barnevernssaker ikke ivaretas godt nok med dagens system. Kommunens advokat skal være objektiv i sin fremstilling. Det er imidlertid sjelden å oppleve advokater som ikke har som et uuttalt mål å vinne saken for sin klient. Advokater for kommunens barneverntjeneste er intet unntak.

De private parters advokater tjener mindre per time desto mer de jobber. Kommunens advokater tjener mer jo mer de jobber. Dette skaper en uholdbar skjevhet mellom partene. Ubalansen forsterkes av at den offentlige part har tilgang til juridisk bistand når som helst, mens de private parter må vente til kommunen varsler omsorgsovertakelse – med mindre de har råd til å betale selv, noe de færreste har.

Tjener ikke barnet

Det er grunn til å tro at rettssikkerheten vil bli bedre ivaretatt dersom barn og foreldre får like god tilgang til juridisk bistand som offentlige myndigheter. Bedre ivaretakelse av rettssikkerhet på et tidlig stadium vil mest sannsynlig bidra til at Norge sjeldnere dømmes for brudd på menneskerettighetene. Bedre tilgang til god juridisk bistand på et tidlig tidspunkt kan også være konfliktdempende.

Det er barnet som står midt oppi dette. Høyt konfliktnivå og skarpe kanter tjener ingen – og absolutt ikke barnet!