Tro, dåp og tilhørighet

Som pensjonert prest har jeg gleden av å oppleve gudstjenester fra kirkebenken. Det er fint å se at familier igjen samles til dåp.

Men på kirkens vegne bekymrer det meg at dåpsfølget blir tatt imot som om de var gjester. Det skjer med vennlighet, men dåpen blir ikke deres egen. Dåpen blir en kirkelig tjeneste, ikke en kirkelig handling der de selv deltar.

Liturgien åpner for mer

I gudstjenestens «Alminnelige bestemmelser» sies det at «… forberedelse og gjennomføring … bør skje ved bred delaktighet fra menighetens medlemmer.» (pkt. 12). Dåpsfamiliene representerer bredden av medlemmene i folkekirken. Det er liturgens og menighetsrådets ansvar å bidra til at de blir involvert i det som skjer.

Vi er kommet et lite stykke på vei, hver gang noen i dåpsfølget leser en bibeltekst. Men liturgien åpner opp for mer. Da må prest og menighetsråd kjenne rubrikkene – liten tekst med rød skrift – og bli enige om hvordan dette skal utføres. Hvem skal helle vann i døpefonten? Hvem løfter barnet opp etter dåpen? Hvem tenner dåpslyset, og hvor i rommet skal lysestaken stå?

Der rubrikkene bare angir hva som skjer, uten å si noe om hvem som skal gjøre det, kan man lokalt velge å involvere noen i familien som medliturger. I tillegg nevnes fadderne eksplisitt i rubrikken rett etter selve dåpshandlingen: «Liturgen legger, gjerne sammen med fadderne (min utheving), hånden på den døptes hode og sier: «Den allmektige Gud har i dåpen gitt deg sin hellige Ånd, født deg på ny og tatt deg inn i sin troende menighet. Gud styrke deg med sin nåde til det evige liv. Fred være med deg.»

«Å holde på barnet»

At fadderne kan delta her er nytt, men det avspeiler en lang tradisjon. Da jeg var prest på Indre Nordmøre på 1980- og 90-tallet, la jeg merke til at folk omtalte det å være fadder som «å holde på barnet». En onkel til en konfirmant fortalte meg at han var fadder, og sa det slik: «Ja, e ha heilt på han Ola, e.» Senere har jeg fått uttrykket bekreftet av språkforsker Tor Erik Jenstad. Han nevner også varianten «å heill’ti fot» (å holde i foten). Kanskje kan vi se for oss ivrige faddere som kappes om å nå fram til dåpsbarnet?

Konfirmantens onkel på Nordmøre hadde nok aldri opplevd dette i sin levetid. Men skikken hadde overlevd i dagligtalen. Det er interessant å legge merke til at uttrykket ikke bare handler om hva som en gang skjedde ved døpefonten. Uttrykket brukes om den rollen man fortsatt har: Jeg er guttens fadder.

Da den nye dåpsliturgien ble sendt ut på høring før behandling av kirkemøtet i 2017, støttet ca. 70 prosent av menighetsrådene den forslåtte rubrikken om håndspåleggelsen. Mange kirkeaktive hadde altså en fornemmelse av at dette kan være meningsfullt. Her får fadderne praktisere det de er blitt oppfordrer til: Å be for barnet, osv.

Fruktbart utgangspunkt

De siste årene jeg var prest på Gressvik i Fredrikstad ble vi enige om å gjennomføre dette. Vi informerte foreldrene under dåpssamtalen. I kirken ga vi, enkelt og greit, god plass til fadderne rundt fonten, ved hjelp av tydelig kroppsspråk og en kort invitasjon: «Kom nærmere og legg en hånd på barnet sammen med presten».

Hvordan den enkelte opplevde en slik involvering vet vi ikke, men vi fikk aldri tilbakemelding om at noen hadde følt seg overkjørt. Slike rituelle handlinger har først og fremst en kollektiv betydning, som samtidig er åpen for ulike individuelle tolkninger.

Den kollektive tydningen er at fadderne også hører til i «den troende menighet», som den døpte nå tas inn i. Dette kan være et fruktbart utgangspunkt for videre funderinger over trosbegrep, kirkesyn og Den hellige Ånd, både for kirkens ledelse og for alle kirkens medlemmer.

Gjennom flere generasjoner har vi definert «tro» kognitivt og individualistisk, som noe den enkelte må forstå og kunne sette ord på. Det er på høy tid å løse opp denne snevre forståelsen.