Tid for kompromiss
KIRKELIG ORGANISERING: Kirkemøtet skal denne måneden fatte et prinsippvedtak om den indre organiseringen av Den norske kirke. Det må lete fram et kompromiss som ikke inviterer til omkamp.
I 2002 leverte det kirkelige utvalget som vurderte en ny ordning for Den norske kirke sin innstilling. Under tittelen «Samme kirke – ny ordning» fremmet den forslag om et nytt forhold mellom stat og kirke, og skisser til ny, indre organisering av Den norske kirke. Siden den gang er statskirken oppløst og lovgivingen om tros- og livssynssamfunn er fornyet. Til tross for endrede rammebetingelser, en rekke høringer og utredninger har kirken ikke blitt enig med seg selv om sin indre organisering.
Fra ulike posisjoner har vi tre har vært aktive i diskusjonene og arbeidet med kirkelig organisering gjennom alle disse 20 årene. Ingen av oss ser våre primære standpunkter rendyrket i det flertallsforslaget som Kirkerådet legger fram for Kirkemøtet denne måneden. Vi håper at alle som har deltatt i samtalene om ny kirkeordning innser behovet for at Kirkemøtet nå konkluderer på en slik måte at det ikke blir «tapere» og «vinnere».
Vi risikerer ikke bare å miste troverdighet
Etter utredninger og diskusjoner gjennom 20 år er det ikke tid til eller behov for nye utredninger av delspørsmål eller hovedmodeller. Det vil tappe kirken for mer energi. Nå må vi bruke tid og krefter på å være kirke som ivaretar sitt oppdrag.
Den norske kirke er ikke isolert fra resten av samfunnet. Den står i nær utveksling med stat og kommuner, om økonomi og som aktør i samfunnslivet, i det enkelte lokalmiljø og i landet som helhet. Vi risikerer å miste troverdighet, og også avkorting på finansiering fra stat og kommuner, hvis ikke Kirkemøtet avslutter diskusjonen om interne forhold og lager tydelige rammer for kirkens organisering. Det dominerende spørsmålet er plassering av arbeidsgiveransvaret. Et slikt spørsmål handler imidlertid også om kirkelig identitet og demokrati. Dette ser ut til å ha blitt skjøvet til side. Den lokale kirke trenger myndighet og handlingsrom for å gjøre oppgavene. Kirken sentralt skal støtte opp under dette og sikre like rettigheter og like tjenester.
Etter utredninger og diskusjoner gjennom 20 år er det ikke tid til eller behov for nye utredninger av delspørsmål eller hovedmodeller. Det vil tappe kirken for mer energi. Nå må vi bruke tid og krefter på å være kirke som ivaretar sitt oppdrag
De tre modellene
For dem som har ønsket å organisere alle ansatte lokalt, har det vært avgjørende å sikre, styrke og bekrefte lokalt demokrati, soknet som arbeidsgiver og ansvar for undervisning, diakoni og kirkemusikk. Denne modellen legger arbeidsgiveransvaret der oppgavene defineres og arbeidet utføres (modell 1).
De som har ønsket å legge arbeidsgiveransvaret for alle de 8500 tilsatte til et kirkelig sentralorgan (Kirkerådet) har lansert modell 2. Denne flytter ansvar og myndighet fra soknet. Deretter delegerer den enkelte arbeidsgiveroppgaver tilbake til lokalt nivå. Deres anliggende er å sikre en felles arbeidsgiverpolitikk for alle ansatte. Modellen er omtvistet rent juridisk fordi departementets høringsnotat fra 2018 eksplisitt sa at Kirkemøtet ved et eget vedtak ikke kan overta soknenes arbeidsgivermyndighet. Likevel har denne modellen hentet støtte i prestenes fagorganisasjoner. På Kirkemøtet har prestene egen representasjon. De er ikke der som fagforeningsrepresentanter, men i kraft av sitt embete for å ivareta et helhetlig, kirkelig ansvar. Demokratiske organer har til forskjell fra profesjonsorganisasjoner et helhetsansvar.
Flertallsforslaget fra Kirkerådet om en modell 3 er øyensynlig ment som et kompromiss, til tross for at den avvikler målet om felles arbeidsgiverlinje. Flere medlemmer hadde modell 1 som sin prioriterte modell, men valgte å støtte en kompromissmodell. I modell 3 skal prester fortsatt ha det nasjonale rettssubjekt som arbeidsgiver, mens andre kirkelige yrkesgrupper ansettes lokalt. Bispedømmerådene får muligheten til å delegere ansettelse av prester til et lokalt, partssammensatt organ. Kirkerådets forslag innebærer at prosten skal være kirkefaglig leder for alle lokalt tilsatte, men det skal utredes hvordan denne ledelsen skal forankres demokratisk.
Kirkerådet fremmer også forslag om et felles personalreglement. Det skal sikre likebehandling av alle ansatte. Dette er nødvendig for at modellen skal innebære en «samlet og samordnet utøvelse av arbeidsgiverfunksjoner», som det heter i vedtaksforslaget. Det viderefører mye av dagens organisering, samtidig som det sikrer viljen til praktisk samordning.
Kirkemøtet må søke et kompromiss som ivaretar ulike anliggender, sikrer samarbeid lokalt og nasjonalt, og unngår omkamper, men beholder de grunnleggende premisser
En samlende løsning
Et flertall i Kirkerådet har gått inn for modell 3 i håp om at det kan gi en samlende løsning. Det er en forsiktig videreutvikling av dagens ordning som vil kunne gi oss erfaringer i arbeidet med å finne en bærekraftig kirkeordning. Ingen er tjent med at et overordnet organ som Kirkemøtet undergraver lokalt demokrati og soknene som rettssubjekter. Maktspill, hegemoni og dominans er ikke ukjent i det kirkelige landskap, men menighetsråd og fellesråd skal ikke oppleve seg overkjørt av Kirkemøtet. Kirkemøtet må søke et kompromiss som ivaretar ulike anliggender, sikrer samarbeid lokalt og nasjonalt, og unngår omkamper, men beholder de grunnleggende premisser:
- Soknene er kirkens grunnenhet og skal styrkes i ansvar og oppgaver
- Arbeidsgiveransvar og ledelse skal demokratisk forankres
Mye kirkelig arbeid er i god gjenge, og mye kan forbedres ved felles satsing. Vi håper at alle kirkemøtedelegater, lekfolk og prester, nå tar et helhetlig, kirkelig ansvar, for lokale kirkelige organers myndighet og for de rundt 8500 ansatte – av dem er rundt 1500 prester. Nå trenger vi å bygge tillit og framsnakke hverandre. Vi trenger at Kirkemøtet fatter en beslutning.
