«Synden sitter ikke i kjønnsorganene våre, men i et hardt og kaldt hjerte»

FRIKIRKEN: Det er urimelig å pålegge de homofile og lesbiske seksuell avholdenhet siden de fleste av oss heterofile ikke klarer det, fordi seksualiteten er en så viktig del av vår identitet. Jeg vil derfor ta godt imot homofile og lesbiske par som måtte komme til menigheten, og ønsker at de får oppgaver ut fra nådegaver og skikkethet, noe som også gjelder heterofile.

FRIKIRKEN: Det gjenstår å se om det er mulig å komme fram til nye teologiske tolkninger som gjør det lettere å fatte et vedtak som tjener kirkesamfunnet. Og mens utredningen foregår, utsettes saken, flere blir frustrerte, trekker seg tilbake, våger ikke å ytre seg og melder seg ut, skriver Bjarne Lindbekk.
Publisert Sist oppdatert

I likhet med flere andre kirkesamfunn er Frikirka i krise, utløst av ulike syn på likekjønna samliv. Som ny eldste for mange år siden ble jeg kastet ut i en vond sak som gjaldt samliv mellom to av samme kjønn. Det gjorde noe med meg, jeg fikk berøringsangst og bestemte meg aldri mer å engasjere meg i debatten om homofili.

Dette løftet holdt jeg fram til for få år siden da jeg våget meg frampå i et innlegg om et kompromiss. Straks plasserte noen meg i kategorien liberal – ferdig med han! Et effektivt våpen som ikke gir stor frimodighet til å ytre seg på nytt. Likevel legger jeg hodet mitt på blokka.

Bjarne Lindbekk
Bjarne Lindbekk

Hva kan apostelmøtet lære oss?

Drar vi en sammenligning med apostelmøtet i Jerusalem år 48/49 (Apg 15), var de fleste deltakerne «liberale». Den gangen gjaldt det grunnlaget for frelsen: Noen fariseere som var blitt kristne, mente at ikke-jøder måtte holde Moseloven og la seg omskjære for å bli kristne. Da sto det om kristendommens sjel, det gjør ikke samlivsdebatten. Uenighet om likekjønna samliv er derfor som krusninger på overflata sammenligna med diskusjonen på apostelmøtet da det virkelig brøt på dypt vann. Utfallet av debatten ble en felles erkjennelse av det som hører med til frelsesgrunnlaget. De mente atvi blir frelst av nåde uten å følge Moseloven.

Overført på samlivsetikken betyr det at det er urimelig å pålegge de homofile og lesbiske seksuell avholdenhet siden de fleste av oss heterofile ikke klarer det, fordi seksualiteten er en så viktig del av vår identitet. Jeg vil derfor ta godt imot homofile og lesbiske par som måtte komme til menigheten, og ønsker at de får oppgaver ut fra nådegaver og skikkethet, noe som også gjelder heterofile. Om nødvendig gå ei ekstra mil sammen med dem og dele noe av den smerte og utenforskap som de har opplevd i kristne sammenhenger.

Vi lever alle i synd!

Et tilbakevendende argument er at det er forskjell på å ha en homofil legning og det å leve ut denne, da lever vi i synd. Det er en kjensgjerning at vi alle lever i synd, ellers hadde vi ikke hatt behov for daglig syndsbekjennelse. Det er bare å vise til Jesu ord om at den som ser med begjær, har begått ekteskapsbrudd i sitt hjerte. Det hjelper heller ikke å ta Jesus bokstavelig og rive ut øyet dersom vi fristes til synd. Som ung var jeg med i ei bibelgruppe der en eldre enkemann med et hjertesukk bekjente: Nå er jeg blitt nesten blind, men tankene, begjæret, er der like fullt!

Også i andre sammenhenger lever vi i synd midt i menighetslivet. Det er nok å nevne rivalisering, maktkamp, intriger og uforsonlighet. Synden sitter ikke i kjønnsorganene våre, men i et hardt og kaldt hjerte.

Konklusjonen på apostelmøtet inneholder et sjelesørgerisk aspekt om ikke å legge byrder på andre som vi ikke klarer å bære sjøl. Det var klokt og raust sagt

Men trenger de å gifte seg?

Hovedspørsmålet i den kirkelige debatten om likekjønna samliv er om homofile og lesbiske skal få gifte seg. Siden de fleste av biskopene i DNK i dag godkjenner samboerskap som legitim samlivsform for prester, burde det være en god løsning for likekjønna. Et alternativ kan være at kirka gir fra seg vigselsretten, og at alle ekteskap blir inngått borgerlig. Da vil problemet med kirkelig vigsel av likekjønna falle bort, og det vil bli lettere å finne en løsning flere kan leve med.

Veien framover

Det gjenstår å se om det er mulig å komme fram til nye teologiske tolkninger som gjør det lettere å fatte et vedtak som tjener kirkesamfunnet. Og mens utredningen foregår, utsettes saken, flere blir frustrerte, trekker seg tilbake, våger ikke å ytre seg og melder seg ut.

Konklusjonen på apostelmøtet inneholder et sjelesørgerisk aspekt om ikke å legge byrder på andre som vi ikke klarer å bære sjøl. Det var klokt og raust sagt. Spørsmålet er om de som bestemmer i kirkesamfunnet, klarer å være like kloke og rause.



Powered by Labrador CMS