Sykkelturen som endte i grøfta

«Drar til Kirkemøtet på sykkel» kunne vi lese på forsiden av Vårt Land den 26. juli . Så flott, tenkte jeg, og slo forventningsfullt opp på side 7. Der punkterte sykkelturen brått og endte i grøfta med et klima-smell.

At det var Bønnelista, ved leder Jo Hedberg som tok pedalene fatt, var ved første øyekast ekstra gledelig. Mitt håp om at klimasaken er noe som kan samle på tvers av partiene i kirkemøtet ble tent.

Men det punkterte fort. For Hedberg plasserte klimasaken i stor grad hos de liberale.

I en god del kirkesaker er jeg blant de konservative, men i klimasaken er jeg i så fall langt inne i de liberales rekker. For meg er det uansett et helt unødvendig og kunstig skille. Vi skal være kirke med Jesus og evangeliet i sentrum. Det står ikke i konflikt med klimasaken.

Kunnskapsløst

Hedberg kan i hvert fall ikke beskyldes for grønnvasking av seg og sitt parti. Utsagnet «Er det egentlig så miljøskadelig å bruke olje? Økt CO2 fører jo til økt vekst. Så mer CO2 i atmosfæren gir mer mat i verden», undres jeg mildt sagt over hvordan Hedberg begrunner. Han henviser til forskere som sier vi ikke har en CO2-krise.

Klimagasser har fått et ufortjent dårlig rykte. Uten CO2 kunne vi ikke levd på jorda. Den ti kilometer tykke atmosfæren rundt jorda gjør at vi kan leve her, fordi klimagassene i atmosfæren fanger varmen fra sola og gjør at vi kan leve i det ellers iskalde universet. Fotosyntesen er jo det vakre samspillet mellom mennesker og planter og dyr som uforstyrret i 10.000 år har holdt klimagassene på et passe nivå.

Men nå forbrenner vi disse fossile CO2-lagrene i form av kull, olje og gass som er bygd opp i jord og hav av døde planter og dyr gjennom millioner av år. Dermed blir det for alt for mye CO2 og for varmt. Disse endringene har skjedd de siste 200 årene. Konsentrasjon av CO2 i atmosfæren har de siste 10.000 årene ligget på 280 milliondeler. De siste 200 årene har det steget til 420 milliondeler. 99,9 prosent av verdens klimaforskere er enig i at klimaendringene er menneskeskapte.

Hedberg kan kalles en modig kirkeleder som støtter seg til mindre 0,1 prosent av forskerne. Jeg må dessverre kalle det kunnskapsløst. Eller enda verre ansvarsløst, noe jeg ikke tror Hedberg er. For mer kunnskap er den enkle og løsningsorienterte nye klimaboken En klimabok du orker å lese et godt alternativ og anbefales.

Vårt felles ansvar

Det er selvsagt lov å være uenig om hvor mye plass klimasaken skal ha, men det er så unødvendig å skape en konflikt av typen: «Kirken bør holde på med andre ting. De evige ting.» Det må kirken aldri stoppe med – uten det er vi ikke lenger kirke.

Men det utelukker ikke klimasaken. Uten å ha lest Bønnelista eller de andre partienes program godt enda, kan jeg ikke tenke meg at det ikke banker et varmt hjerte hos alle for diakoni, omsorg for mennesker, rettferdighet og forvalteransvar. Og da er vi midt i klimasaken fra ende til annen. Følgene av ikke å ta klimasaken på dypeste alvor særlig dette tiåret, men også de to neste, er skremmende for menneskers liv og helse for kommende generasjoner. Tørke, flom, ødelagt matproduksjon og livsgrunnlag, kamp om de knappe ressursene og en voksende flyktningkrise vil ramme en hel verden, og særlig de fattigste. Og de fattigste vet vi ligger Gud og hans kirke særlig på hjertet.

I politikken, i næringslivet og i sivilsamfunnet inkludert kirken, og for oss som enkeltmennesker, er klimaendringene vår tids største felles ansvar hvor vi alle trengs med i dugnaden. Min bønn og mitt håp for kirkemøtet er at vi samlet stiller opp og ikke bare gjør vår del, men går foran. Klimasaken bør være et overordnet perspektiv i alle sakene kirkemøtet skal behandle.

Hedberg er et forbilde med sin sykkeltur, som jeg håper flere kirkemøtedelegater lar seg inspirere av. Lapp dekket og få sykkelen opp av grøfta før Trondheim, så hele kirkemøtet kan samles om klimasaken, vår tids store felles utfordring.