«Svekk ikke Kirkemøtet»
MAKTBALANSE: Myndighetsfordelingen i kirken er såpass vesentlig at endringer ikke bør finne sted bit for bit for fleksibilitetens skyld, eller «av hensyn til forenkling».
Kirkerådet har foreslått å overføre eller delegere deler av Kirkemøtets myndighet til Kirkerådet. Først ble det foreslått at enkelte liturgier skulle kunne fastsettes uten vedtak i Kirkemøtet. Nylig har Kirkerådet foreslått at delplaner til nytt planverk for kirkelig undervisning og læring skal kunne fastsettes av Kirkerådet.
I det første tilfellet ble det argumentert med større fleksibilitet i utviklingen av liturgier. I det andre tilfellet ble det argumentert med hensyn til forenkling. Om det er mulig å overføre eller delegere beslutningsmyndighet i slike saker fra Kirkemøtet til Kirkerådet er et spørsmål som reguleres av Kirkeordning for Den norske kirke. Ingen av høringsnotatene drøfter om dette er mulig med dagens bestemmelser. Skal myndighet overføres fra Kirkemøtet til Kirkerådet på disse områdene, må etter mitt skjønn Kirkeordningen endres.
Et annet spørsmål er om det er heldig å følge Kirkerådets forslag om overføring av myndighet på disse to områdene. Det mener jeg at det ikke er.
Saksbehandling i liturgisaker
I 2022 la Kirkerådet fram forslag om «endring av regler for saksbehandling i liturgisaker». Forslaget innebar at en del liturgier, som vigslingsliturgiene, skulle kunne fastsettes uten endelig behandling i Kirkemøtet.
Etter Kirkeordning for Den norske kirke § 28, er myndigheten til å fastsette «alle liturgier og gudstjenstlige bøker i kirken» lagt til Kirkemøtet. Kirkerådets høringsnotat drøftet ikke om det er mulig å delegere eller overføre denne myndigheten til Kirkerådet. Paragrafen inneholder bestemmelser om delegasjon av Kirkemøtets myndighet, men mulighet for å delegere Kirkemøtets myndighet til Kirkerådet er ikke omtalt i bestemmelsen.
En kunne komme til å forenkle seg til en forskjøvet maktbalanse mellom kirkens organer, uten bevisst drøfting av problemstillingen
Kirkemøtets myndighet til å fastsette alle liturgier og gudstjenstlige bøker, står i nær sammenheng med myndigheten til å fastsette kirkens grunnlag og lære. Dette er i kjernen av Kirkemøtets myndighet som Den norske kirkes øverste representative og besluttende organ. Også liturgier som liturgiene for vigsling av prest, diakon, kateket og kantor, er vesentlige uttrykk for Den norske kirkes teologi og selvforståelse, og bør derfor fastsettes av Kirkemøtet.
Rammeplanene
Et tilsvarende forslag kom nylig i høringssaken om Ny plan for kirkelig undervisning og læring. I høringsdokumentet heter det: «Av hensyn til forenkling vurderes det om Kirkerådet kan vedta de seks ulike rammeplanene under overordnet del.»
Kirkerådet drøfter ikke hvorvidt forslaget om å la Kirkerådet vedta rammeplaner er mulig ifølge Kirkeordningen § 28 hvor det heter: «Kirkemøtet fastsetter retningsgivende planer og programmer for den kirkelige undervisning, diakoni, kirkemusikk og for økumenisk virksomhet». Det er ikke skjelnet mellom ulike nivåer i slike planer. Bestemmelsene om delegasjon av Kirkemøtets myndighet omfatter som sagt ikke delegasjon til Kirkerådet.
Det er rammeplanene som vil ha mest inngripende betydning for menighetene, og hvor spørsmålet om forholdet mellom planenes ambisjoner og tilgjengelige ressurser bør avveies. De bør derfor også vedtas av Kirkemøtet.
Flytt ikke myndighet bit for bit
Sentral og grunnleggende myndighet i Den norske kirke er med god grunn regulert i Kirkeordningen. Myndighetsfordelingen i kirken er såpass vesentlig at endringer ikke bør finne sted bit for bit for fleksibilitetens skyld, eller «av hensyn til forenkling». En kunne komme til å forenkle seg til en forskjøvet maktbalanse mellom kirkens organer, uten bevisst drøfting av problemstillingen.
