Stengte kirker satte troen min på prøve

Etter halvannet år med pandemi og restriksjoner går vi nå imot en normal høst. Skoler og barnehager er tilbake i vanlig modus og studentene får igjen komme på Campus. Hjemmekontor-påbudet er opphevet og vi har i lengre tid kunne nyte mat og drikke ute på byen. Underholdningstilbud som kino, teater og konserter er så smått i gang, og kirkene har igjen åpnet dørene.

Vi kan legge bak oss en vond og krevende tid, og puste ut etter en tålmodighetsprøve av dimensjoner.

Vi kan også legge bak oss harde diskusjoner om prioriteringer. Prioriteringer mellom ulike grupper i samfunnet og diskusjoner hvor utepils og gudstjenester ble satt opp mot hverandre. Prioriteringer som kunne virke meningsløse i kampens hete, men som vi i dag kanskje kan smile av.

For når samfunnet nå faller tilbake til normale former, er det ikke lenger så viktig å stå på barrikadene. Selv kan jeg le av at jeg i 15 kuldegrader valgte å gå på utegudstjeneste, noe jeg aldri hadde gjort frivillig hvis alternativet hadde vært et varmt kirkerom.

Men før jeg skal slippe latteren helt løs, vil jeg reflektere. For hva gjorde egentlig den stengte kirken med meg og min tro?

Én ting jeg ikke var forberedt på

Da jeg den 12. mars 2020 så regjeringens pressekonferanse, føltes alt surrealistisk. Norge stengte ned samfunnet og det var vanskelig å forstå rekkevidden av det. Jeg ble nummen, og hodet ble fullt av praktiske tanker. Hva med undervisningen, studentene? Hva med mine egne barn? Kunne jeg besøke familie?

Hodet jobbet på spreng med løsninger og alternativer og kroppen gikk i beredskap. Jeg tenkte at dette skulle jeg klare. Men det var en ting jeg ikke var forberedt på. At kirken også ble stengt. Det er jo i krisetider vi trenger åpne kirker, men nå ble den stengt.

Men selv om jeg var uforberedt på stengte kirker, skulle jeg bli tvunget til å venne meg til det. For min lokale kirke skulle vise seg å være mer stengt enn åpen i denne pandemien. Noe som både satte meg og min tro på prøve.

Det var spesielt vinteren 2020/21 som skulle bli utfordrende. For etter en rolig høst, hvor kirken forsiktig hadde åpnet dørene på nytt, ble det brått stopp i november. Og da skulle det gå åtte måneder før dørene på min lokalkirke skulle bli åpnet igjen.

Måtte skjerme meg fra savnet

Hva gjør en slik stengning med en troende? Både for de som hele livet har hatt fellesskapet sitt i kirken, men også for de som akkurat har funnet den.

Jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært krevende. Og jeg tror ikke jeg har vært alene om å oppleve det slik.

Jeg savnet kirken så sterkt at jeg startet å ignorere den. Jeg ble mettet av digitale sendinger og orket ikke lenger å se min egen lokale kirke på skjermen. Det var smertefullt å bli minnet på det jeg savnet, og jeg valgte etter hvert å skjerme meg fra det. Jeg ble også i tvil om jeg skulle delta på de få tilbudene som var, for var ikke det bare som å helle salt i et sår som blødde?

Skjærtorsdag 2021 hadde min kirke vært stengt et halvt år, men denne dagen ble det åpnet opp for nattverd. En etterlengtet gest som ga meg kvaler. Jeg verdsetter nattverd svært høyt, men allikevel vurderte jeg å la være. Jeg ville velge det bort for ikke å utsette meg for et savn som i utgangspunktet var vanskelig å takle.

For hvor lurt var det egentlig å gå inn i kirken og gjennomføre det som for meg er det sterkeste ritualet. Et ritual som fort kunne gitt næring til det savnet jeg forsøkte å holde nede, for så bare gå ut igjen. Og ikke vite når jeg igjen kunne komme tilbake.

Glemte at det var kirketid

Resignasjon ble min nøkkel for å stagge savnet. Jeg sluttet å kjempe imot og godtok at kirken forble stengt. Søndagene ble brukt til andre formål. Kirkegang ble erstattet med rolige frokoster og lange turer. En hverdag som etter hvert ble den nye normalen.

Det faste besøket i kirken ble ubevisst visket ut, og jeg måtte etter hvert motvillig innrømme at jeg glemte at det var kirketid. Det skremte meg. For jeg hadde helt frem til da tenkt at jeg ikke kom til å være en av dem. En av dem som fikk nye vaner under pandemien og ikke kom tilbake, fordi en motvillig hadde blitt tvunget inn en annen vei. En vei uten plass til kirke og menighet.

Det er mange menigheter og prester som har tenkt på akkurat dette. Som har vært bekymret for hvordan hverdagen blir etter pandemien. Vil menigheten bestå av de samme menneskene? Har vi blitt færre eller kan vi optimistisk håpe på at flere ser behovet for kirken etter en slik skremmende periode med pandemi? Hvilken vei skal kirken gå etter å ha vært digital et helt år? Er det rom for både tradisjonell og digital kirke og hva hvis det er ulike ønsker innad i menigheten? Er vi ved et veiskille og har kirken tapt eller vunnet på denne pandemien?

Nå må vi snakke sammen

Jeg har ikke svarene på dette. Men det jeg vet for min egen del, er at kirke og tro har blitt styrket gjennom pandemien. For å overleve var jeg nødt til å se en annen vei en liten stund og holde avstand til mitt eget savn.

På et punkt i pandemien ble jeg faktisk usikker på om jeg ville gå i kirken igjen. For ved å savne kirken så sterkt, mistet jeg håpet om at den skulle åpne igjen.

Men i stedet for å stenge kirken helt ute, valgte jeg å utfordre meg selv. Jeg valgte å vise meg sårbar ved å gå til nattverd skjærtorsdag med frykt for at det skulle skape mer smerte enn glede, og jeg utfordret meg til å gå i gudstjeneste når dørene åpnet igjen med visshet om at de igjen kunne bli stengt.

Mitt håp nå er at vi kan nyttiggjøre oss erfaringene og ha samtaler i menighet og kirke, at politikere engasjerer seg og lytter. At vi ikke kun har fokus på hvordan vi løste utfordringer med digitale gudstjenester og kirkelige ritualer, men heller går i dybden på hva det vil si å bli fratatt et grunnleggende behov.

Hvordan taklet hver og en av oss det og hva gjorde det med troen vår? Gjør vi dette, skal jeg virkelig smile. For tar vi denne oppgaven på alvor og lærer av våre erfaringer, er det håp for at vi kan bekrefte at troen har blitt styrket hos flere enn bare meg under denne pandemien og vi kan vise at kirken fortsatt er en viktig institusjon i samfunnet.