Språk og liturgi er maktredskap
SPRÅKBRUK: Kirken har altfor ofte talt slik at minoriteter og mennesker i utsatte posisjoner ikke har kjent seg som del av fellesskapet.
«Det er farlig å være skeiv,» sa en av dem som kunne vært i skuddlinjen ved angrepet på London pub i Oslo.
«Jeg tar med meg joggesko på fest for ikke å gå hjem på høye hæler,» sa hun til meg. Vi snakket om voldtekt og overfall på åpen gate.
«Hver gang jeg går ut av døren, vet jeg at jeg tilhører en minoritet,» sa en tredje. Jeg ble overrasket fordi jeg opplever henne som en uredd person med en tydelig stemme i offentligheten.
Jeg trenger ikke engste meg
Jeg, en høy, blond, blåøyd nordmann ble på ny brutalt minnet om at etniske minoriteter, kvinner og skeive alltid er bevisst på at de kan bli angrepet, mobbet eller trakassert. Jeg tenker ikke over dette for mitt eget vedkommende. Jo, jeg har vokst opp med mobbing som satte sine spor. Jo, jeg har vokst opp med noen slåsskamper fordi jeg snakket en annen dialekt, gikk i kirken, eller var innflytter. Det har gått over.
Jeg risikerer ikke å høre nedsettende bemerkninger som også rammer meg – om jøder, homofile, muslimer, samer, pakistanere eller kvener. Jeg kan gå hånd i hånd med kjæresten min. Jeg slipper hender som vil ta på meg uten at jeg vil det. Jeg trenger ikke engste meg for at noen går løs på meg fordi jeg har annen hudfarve.
Jeg kan reise verden rundt med mitt norske pass. Det forteller at fødestedet er Oslo. Hadde det stått Islamabad i stedet for Oslo, ville jeg fått spørsmål i mange passkontroller – også i Norge.
Frustrert over kirkelig språkbruk
I en debatt på Facebook om kirkelig språkbruk, var det en som delte sin frustrasjon over hvordan homofile blir omtalt: «Jeg er drittlei av «de homofile» og «de transpersonene». Hvor ble det av det inkluderende språket?». Han var kritisk til kirkelig språkbruk som ved slike ord gjorde homofile og transpersoner til «de andre».
Å gjøre noen til den eller de andre, kan ved første øyekast synes helt udramatisk ut. I kirkens nattverdsliturgi står det: «Hjelp oss å høre det ropet du har hørt, å se den nøden du har sett, og å elske vår neste som oss selv.» Setningen leder oss i kirkebenkene til å tenke at «vi» skal høre rop fra eller se nød hos «de andre».
Jeg vet ikke om forfatteren av Johannesevangeliet tenkte det slik om jødene, men i teksten er jødene «de andre». De som står Jesus etter livet. Av antisemittismens historie har vi lært at trakassering, vold og forfølgelse begynner i det lave, helt forsiktige, med språket. Korstogene ble innledet med drap og forfølgelse av jøder. Det var konsekvensene av datidig kirkelig forkynnelse.
Kirken bidrar til skade når den ikke tenker over og har en bevisst språkbruk
Trond Bakkevig
Ureflektert språkbruk
«Alternativene vi drøfter handler ikke om «svart eller hvitt»», sa jeg en gang på et møte i Sør-Afrika. En hyggelig mann lente seg mot meg og hvisket: «Vi sier ikke dette her.» Når strømmen gå i dette landet, sier de ikke «blackout», men «load shedding» (kraften faller bort). «Kvinne»-fotball, «kvinnelige» prester, mann med norsk pass og iransk bakgrunn. Det er uendelig mange eksempler på hvordan språket, ofte ubevisst, speiler majoritetens, patriarkatets og maktens muligheter til å gjøre noen til «den eller de andre».
Språk og handlinger kan sakte, forsiktig og usynlig gjøre «de eller den andre» til objekter – for fordommer, sinne eller omsorg. Fordommer kan, sammen med ureflektert språkbruk, føre til trakassering og vold mot homofile, kvinner, muslimer eller jøder. Vi kan umyndiggjøre hverandre ved å gjøre noen til objekt for vår omtanke eller omsorg. Det bidrar til at minoriteter eller dem med mindre makt får farligere liv.
Kirken, majoritetssamfunnet eller folk med makt har gjennom historien altfor ofte talt slik at minoriteter og mennesker i utsatte posisjoner ikke har kjent seg som en del av fellesskapet. Minoriteter eller folk uten makt har ikke alltid rett, men når de taler må myndigheter, majoritetssamfunnet og folk med makt lytte ekstra godt.
Kirken bidrar til skade når den ikke tenker over og har en bevisst språkbruk om hvem «vi» er, når den ikke lytter eller lar seg rikke av stemmen som sier at «jeg» vil også være del av «vi». Og, også kirkefolk som gjerne vil vel, slike som ofte er blonde, heterofile «etniske norske», kan lete etter språket. Det er en treningssak. Uansett må våre gudstjenester forvalte språk og liturgi som de maktredskap det er.
Gud gjør ikke forskjell på folk. Kirken er bare troverdig når heller ikke den gjør det.
Trond Bakkevig
Maktkritisk lignelse
Da Jesus fikk spørsmålet, «Hvem er min neste?», svarte han med lignelsen om den barmhjertige samaritan. Kirken bekjenner troen på at Gud ble et menneske som på spørsmålet: «Hvem er min neste?» svarte med lignelsen om den barmhjertige samaritan. Ved det snudde han opp ned på spørsmålet. Han svarer ikke på spørsmålet om hvem som er min neste, hvem som kan bli objektet for min omsorg. I stedet snur Jesus om på spørsmålet og forteller om hvem som viser seg som en neste. Samaritanen var «den andre», som ikke ble regnet med i majoritetssamfunnet på grunn av sin religionsutøvelse.
Lignelsen er en advarsel mot å gjøre noen til «den eller de andre» enten det handler om fordommer eller omsorg. Slik er den makt- og majoritetskritisk. Det er ikke feil å ha makt eller være del av majoritetssamfunnet, men majoriteten og makten skal alltid opptre slik at alle trygt kan gå ut av døren og vite seg overalt som del av et fellesskap. Gud gjør ikke forskjell på folk. Kirken er bare troverdig når heller ikke den gjør det.
