Språk i mørk dress

Da avisa retta «teskeia» til «teskjeen» under bildet i min forrige spalte, innså jeg hvor uvanlig bruk av radikalt bokmål faktisk er. Dette inntrykket blir bekrefta av Vårt Lands anmeldelse av Vetle Lid Larsens nye roman, 29. oktober. Delen om vikingene kommenteres slik: «Røverhistorien skiller seg også ut ved en særlig språklig tone med a-endinger, vi skal nok smile litt av de råbarka vikingene.» A-endelser er altså en språklig markør som mange unngår å bruke.

Selv har jeg brukt dem frimodig, etter å ha flytta fra Vestfold til Sunnmøre som elleveåring. Nynorsk ble mitt nye hovedmål, men i all annen skriving brukte jeg det bokmålet jeg hadde i hjertet. Og der fantes mange a-endelser samt former som «skøyt» og «brøyt», som slett ikke var stuereine.

Jeg krangla med ordboka, som ba meg velge mellom «skjøt» og «skaut» og mellom «brøt» og «braut». Men ingen av delene var mitt språk.

«Dårenes babbel»

På universitetet fikk jeg professor og samnorskmann Arne Torp som veileder. Han jubla over mine radikale former, og oppfordra meg til å bruke dem i akademia. Og jeg skreiv frimodig talemålsnært, inntil jeg fikk elever som stirra med vantro på tavla, der jeg hadde skrevet «tinga» og «regjeringa». Jeg gikk i meg selv og normaliserte meg raskt, for her gjaldt det å ikke få foreldra på nakken.

Foreldreopprør har det nemlig vært i Osloskolen tidligere, da Arbeiderpartiet i regjering i 1938 ville framskyndte prosessen med å slå sammen bokmål og nynorsk til det etter hvert så forhatte «samnorsk». Som et ledd i den prosessen ville man la arbeidernes talemål være grunnlag for bokmålet, og det ble obligatorisk å bruke a-endelse i både hunkjønn og verb.

Det skulle altså hete «dronninga» og «kasta». Øverland kalte de talemålsnære formene for «dårenes babbel». Oslo 3 var i opprør.

Retteaksjoner

Og verre skulle det bli, for mange ord fikk obligatorisk diftong, som «lauv» og «stein». Det skulle hete «sju», «fram» og «snø», men dette falt riksmålsmann og meteorolog Sigurd Smeby tungt for hjertet. Han nekta å melde «snø» «aust i fjella», og fikk derfor «fritak» fra å melde været i NRK. Men etter en rettssak og 53.000 støtteunderskrifter fikk han likevel lov å til å melde været på riksmål.

I Osloskolen var man ekstra friske, og vedtok i 1939 å bruke de aller mest radikale formene i lærebøkene. Det førte til retteaksjoner der foreldra retta «sola» til «solen», og mange lærebøker ble brent på bål.

Til slutt måtte både Osloskolen og myndighetene gi opp prosjektet, og samnorsk ble sakte, men sikkert feida ut som språklig kongstanke. Bokmål og nynorsk skulle få leve i fred, hver for seg.

Vulgært vs. nøytralt

Når nynorskelevene mine skal skrive bokmål som sidemål, velger de konservative former som står langt fra nynorsk. Det er forståelig for sidemålsbrukere. Men at det er de konservative bokmålsformene som nesten er enerådende i både media og i statsapparatet, synes jeg er mer underlig.

Hadde statsapparatet for eksempel valgt domenet regjeringa.no, ville nettsida vært språklig nøytral. Hvorfor blir talemålsnært bokmål av mange regna som vulgært, mens konservativt bokmål blir regna som nøytralt? Det talemålsnære bokmålet har jo ikke sitt eneste opphav i arbeiderboligene øst for Akerselva. Det snakkes a-endelser og breie former på begge sider av Oslofjorden, i Viken og i Innlandet, ja, for den som ikke ønsker å skrive nynorsk, vil talemålsnært bokmål for de fleste nordmenn ligge nærere talespråket, enn konservativt bokmål.

Språklig mørk dress

Men på min PC står det nå to streker under «foreldra», der Word foreslår «foreldrene», med kommentaren «mulig ordvalgfeil». Word speiler samfunnets oppfatning: De radikale formene lugger, de springer oss i øyet.

På samme måte som vi er redde for å kle oss upassende så vi ikke skal bli tatt på alvor, er vi også redde for at språket skal stå i veien for budskapet. Men er løsninga at alle skal gå i språklig mørk dress?