Solidarisk ansvarlighet – et etisk perspektiv på klimakrisen
KLIMA: Selv om aktivistene har et ansvar for å ikke eskalere aksjonene slik at de utarter til vold overfor mennesker og dyr, har regjeringen og de politiske partiene et ansvar for at klimatiltakene som trengs, faktisk iverksettes.
Den største oppgaven vi står overfor i klimakrisen er å utvikle en solidarisk ansvarlighet. Det innebærer at vi alle, både som enkeltpersoner og politiske og finansielle institusjoner, bedrifter og lokalmiljøer tar ansvar overfor krisen vi står i. Ingen kan være utelukket fra den; vi må bære byrdene sammen. Dette etiske perspektivet har flere implikasjoner. Det betyr ikke at byrdene som følge av klimaendringene skal fordeles likt. Det finnes allerede områder i verden som bærer byrder og kjenner konsekvenser i form av forurensning, flom, tørke og ressursknapphet som ikke kan sammenliknes med de hittil minimale konsekvenser vi merker av klimaendringene i vårt land, komparativt sett.
Samtidig synes det å være en økende anerkjennelse av at ressursbruk og livsstil i noen få, rimelig rike land påfører andre slike byrder. Å dele byrdene i solidaritet krever å erkjenne ulikheten i makt og det faktum at noen er ansvarlige for andres lidelse. Solidarisk ansvarlighet som den vi argumenterer for her, er verken bestemt av landegrenser, eller begrenset til mennesker i andre deler av verden. Den må også handle om av vi anerkjenner vårt ansvar for andre levende arter på jorden, og vår avhengighet av disse. Menneskers liv må ses i sammenheng med annet liv.
Krisen vil tilta
Klimakrisen kan heller ikke løses ved hjelp av finansielle instrumenter alene. Selv om skattlegging og avgifter kan bidra, vil krisen fortsatt være der. Det er i det hele tatt illusorisk å tro at krisen kan «løses» - slik det nå ser ut. Så lenge finansielle institusjoner og myndigheter ikke iverksetter grunnleggende systemendrende tiltak, vil krisen bare tilta. Solidaritet kan ikke begrenses til kompensatoriske tiltak, men må gå til røttene for krisen. I vår bok Etikk i klimakrisens tid skriver vi om denne veksttvangen og overutnyttelsen av naturens goder.
Å anklage unge aktivister for å være anti-demokratiske og å ønske autoritære løsninger, er å forvrenge hva de står for
Det er bra at klimatoppmøtet COP27 har etablert et kompensasjonsfond for tap og skade. Det innebærer en felles innrømmelse av å være ansvarlig, men fremmer også et syn som fortsetter å fokusere på finansielle løsninger i stedet for å identifisere behovet for radikale strukturelle endringer. Vi må få til utfasing av fossile energikilder og radikale reduksjoner i utslipp. Et perspektiv som ikke også identifiserer slik endringer fremstår etter vår mening som både politisk og etisk utilstrekkelig.
Vi ser også at mangelen på gjennombrudd som COP27 illustrerer, bidrar til å undergrave tilliten til våre politiske institusjoner. Dette er en alvorlig trussel mot demokratiet. Dersom myndighetene ikke iverksetter tiltakene som trengs, og gang på gang skyver klimamålene foran seg, er sivil ulydighet da på sin plass? Men hva om denne demokratiets sikkerhetsventil heller ikke fører til resultater? Historiske eksempler med sivil ulydighet viser at sjansen for politisk gjennomslag øker når protestene antar ulike former, slik Andreas Malm dokumenterer i sin mye diskuterte bok How to Blow up a Pipeline med henvisning til de engelske suffragettene og borgerrettsbevegelsen i USA, som spente fra den prinsipielle ikke-voldsfløyen ledet av presten Martin Luther King Jr. til den militante anført av Malcolm X og Black Panthers.
Klimaaktivisme utfordrer demokratiet
Myndighetene i liberale demokratier som USA, England og Sverige bruker nå betegnelsen «terrorisme» om klimaaksjoner rettet mot eiendom; aksjonene kriminaliseres, og straffereaksjonene (bøter, fengsel) skjerpes.
Klimaaktivismen må møtes som en utfordring til - og innenfor - demokratiet, og ikke som en trussel mot det, ettersom demokratiet er vårt viktigste virkemiddel for sammen å kunne gjøre det som trengs. Som samfunn har vi kommet inn i et selvforsterkende mønster der aktivister i sin frustrasjon over politisk handlingslammelse tyr til mer spektakulære aksjoner (blant annet mot kunstverk), mens myndighetene svarer med intensivert straffeforfølgelse. Dermed skjer det en rettsliggjøring av klimakampen, der aktivister dels er i rollen som saksøkere av fossilselskaper eller av staten (jfr. klimasøksmålet), dels i rollen som saksøkte etter ulovlige aksjoner. Men vi mener at det er viktig å fastholde at krisen må håndteres politisk: den krever at demokratiet utvikles.
Å anklage unge aktivister for å være anti-demokratiske og å ønske autoritære løsninger, er å forvrenge hva de står for. De unge opplever at samfunnskontrakten er brutt - det vil si den kontrakten som sier at de voksne skal overlate gården – planeten – i en bedre forfatning enn da de selv overtok den. Nå ser den unge generasjonen at det motsatte er tilfellet: de voksne har sørget for at krisen i naturen forverres år for år, slik at deres (våre) barn og barnebarn overtar et økologisk konkursbo der stadig flere områder i verden er i ferd med å bli ubeboelige.
Moralsk betraktet har unge aktivister en god sak når de protesterer mot sviket de opplever, i en situasjon der skaden de påføres er grundig dokumentert av vitenskapen og nå også konkret erfart av stadig flere. Selv om aktivistene har et ansvar for å ikke eskalere aksjonene slik at de utarter til vold overfor mennesker og dyr, har regjeringen og de politiske partiene et ansvar for at klimatiltakene som trengs, faktisk iverksettes. Det betyr å vise at politikken virker slik den skal i et demokrati, der sikringen av en bærekraftig fremtid for fremtidens generasjoner er første plikt. Volden som per i dag utøves mot alt levende er det ikke fortvilte ungdommer som står for, men et storsamfunn besatt av økonomisk vekst, koste hva det koste vil økologisk og for etterkommerne.