Si meg, ka e du redd for?

Saken om elevene ved Sagatun ungdomsskole er bare én i rekken av saker hvor ungdommer må kjempe for å kunne samles om sin tro, både i Sogndal kommune, men også andre steder i landet. Samlingen kan være støtende og krenkende, hevder kommunen.

«Si meg, ka er du redd for?», synger Sigvart Dagsland. Jeg får lyst til å spørre om det samme. For hvor kommer denne berøringsangsten knyttet til tro, fra? Hvilket belegg har Sogndal kommune for å si at slike samlinger er diskriminerende? Her må vi se på saken i et større perspektiv.

Misforstått nøytralitet

Nøytralitet som begrep er misforstått i vårt samfunn. Det har nærmest blitt et mantra. Det livssynsåpne samfunnet skal i praksis være livssynsnøytralt. Men la oss avkle begrepet en gang for alle – nøytralitet er en utopi!

Alle har vi vårt sett med verdier, verdensbilder og livssyn som preger valgene i det daglige. Ingen er nøytrale, likevel løftes fanen om at skolene skal være livssynsnøytrale, til stående applaus fra storsamfunnet.

Denne tankegangen faller på sin egen urimelighet, for hvordan går det an å være for mangfold i skolen og samtidig forfekte livssynsnøytralitet? I mine øyne handler mangfold om å slippe til ulike trosuttrykk og livssyn, ikke begrense de.

Å tro krenker ikke

Noen må ta tyren ved hornene: Å tro i seg selv hverken krenker eller støter noen. For er det ikke nettopp i møtet med andres holdninger og tro at en selv utvikler sine holdninger og tro?

Vi har jo virkelig ikke vondt av å bli eksponert for folk som tenker annerledes enn oss selv. Noen av de fineste samtalene jeg har hatt i livet, har vært i møte med mennesker som tror og tenker helt annerledes enn meg selv, men hvor vi gjennom respekt og nysgjerrighet likevel kunne bryne våre meninger på hverandre.

Det hadde vært et mye fattigere og fryktelig tamt samfunnsliv, dersom troende mennesker ikke kunne ytre seg i offentligheten. Men kanskje er det dit vi er på vei?

Annen side i praksis

Paradokset er at teori og praksis ikke henger sammen i det offentlige Norge. I teorien er vi verdensmestere i pluralisme. I mange offentlige taler, det være seg politiske eller kongelige, slår vi oss på brystet og skryter av Ola Nordmann sine åpne holdninger til religiøsitet. Vi er et mangfoldig samfunn og har rom for alle blir det sagt, ja trosfriheten og ytringsfriheten lever visstnok i beste velgående i «furet værbitt over vannet ved de tusen hjem».

Men i praksis viser offentligheten en helt annen side. Vi er visst ikke så åpne i praksis som vi liker å smykke oss med i lange svulstige taler. Nei, tro er en privatsak og må for all del ikke snakkes om i det offentlige rom. Dette skaper dessverre en berøringsangst for tro. Noe som kommer til uttrykk gjennom nyutdannede studenter som skjuler verv de har hatt i religiøse organisasjoner på sin CV fordi de er redd dette vil virke negativt i jobbsøkeprosessen.

Fattigere samfunn

Hvorfor blir engasjement bejublet bare det ikke er religiøst? Hvorfor er det så galt å snakke om tro? Burde vi ikke heller være stolt av vår tro og se på det som en berikelse for samfunnet?

Berøringsangsten for tro kan skape alvorlige konsekvenser. Dersom det blir en presedens at vårt samfunnsliv skal være livssynsnøytralt, står vi i fare for å bli et fattigere samfunn. Da kan vi miste viktige samfunnsinstitusjoner og sosiale samlingsplasser som er lim i vår samfunnsstruktur. Selve dugnadsånden som landet vårt er bygget på, kan risikere å svinne hen om engasjement fra troende mennesker blir kvalt allerede i ungdomsårene.

Så si meg Norge, ka e du redd for egentlig?