Repetisjonsøvelser fra en norgesmester
KIRKEVALGET: Johannes Morken bebreider meg for å ikke nevne vesentlig informasjon om kirkeforliket. Det gjør det nødvendig med noen gjentakelser.
I sin kommentar «Kyrkjeval i feil lokale» (Vårt Land 7.9.) omtaler Johannes Morken meg som innehaver av «suveren norsk rekord i talet på avisinnlegg om kyrkjeval». Men han fremmer også en anklage, at jeg i et innlegg i juli i år «… framleis [argumenterte] med vilje til å følgja opp kyrkjeforliket frå 2008. At kravet for lengst er oppheva, vart ikkje nemnt.»
God valgoppslutning
Mitt anliggende i det innlegget var imidlertid ikke, innen en tildelt ramme på 1500 tegn, å gi en fullstendig drøfting av kirkeforlikets status i spørsmålet om tid og sted for kirkevalg. Hensikten var å peke på at de synspunkter på kirkevalg i de komiteinnstillinger som min daværende motpart Morland hadde vist til, og som min nåværende Morken viser til, ikke ble fulgt. Jeg konstaterte at disse synspunktene fikk «… liten betydning for det videre arbeid med kirkevalg». Innlegget het da også «Komiteinnstillinger blir ikke alltid fulgt».
Fordelen med å inneha nevnte norgesrekord er at jeg har kommentert mange spørsmål før. Derfor kan jeg, i tilknytning til Morkens referanse til valgforsker Aardals påstand om at «ein valoppslutnad på 12 prosent ikkje ville gitt legtimitet i eit politisk val», gjengi et synspunkt som jeg måtte kutte i mitt siste innlegg, men har fremmet før, nemlig at valgdeltagelsen er på over 50 prosent av dem som har et aktivt forhold til kirken.
Man kan saktens kan se prinsipielle betenkeligheter, men ordningen med kirkevalg samtidig med offentlig valg får med stor sannsynlighet opp valgdeltakelsen
Lett å gå forbi kirkevalget
Jeg har også fremmet en kommentar med relevans for Morkens lamentasjon over at «baptisten Aardal og human-etikarar på veg til vallokala den 11. september framleis [må] passera skilt som viser vegen til eit kyrkjeval dei ikkje skal delta i». En tidligere debattant skrev om velgere ved de offentlige valgene som «… opplever det anmassende, støtende og urettferdig å møte kirkevalgvimpler når de ankommer sitt kommunale valglokale».
I en kommentar minnet jeg om at belastningen er begrenset til den tid det tar å gå forbi vimplene hvert fjerde år, og fortsatte: «Jeg imøteser at han går inn for at kirken ikke skal benytte anmassende kirkeklokker hver bidige søndag, på et tidspunkt da mange vil sove ut. Egentlig bør vel kirketårnene rives – de kan oppleves som støtende, der de streber mot himmelen. Men inntil disse privilegiene – støy fra i overkant synlige bygninger – er fjernet, vil vel de fleste kunne utstå en vimpel, hvert fjerde år, ved et valg de ikke trenger å delta i.»
En siste repetisjon: Mitt hovedsynspunkt på spørsmålet om kirkevalg samtidig med offentlig valg, er at man saktens kan se prinsipielle betenkeligheter, men at ordningen med stor sannsynlighet får opp valgdeltakelsen, og ikke er til skade eller stor ulempe for andre.