Regjeringen vil undergrave likebehandlingen
TROSSAMFUNN: Det står viktigere ting på spill enn krav til kjønnsfordeling når staten vil endre trossamfunnsloven.
Barne- og familiedepartementet (BFD) har foreslått en rekke endringer i trossamfunnsloven som vil påvirke tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Høringsnotatet inneholder imidlertid mer alvorlige ting enn krav til kjønnsfordeling, som så langt har fått det meste av oppmerksomheten.
Mandag 6.11. hadde Vårt Land et oppslag om at vi i Human-Etisk Forbund «truer med å saksøke staten» hvis endringene blir vedtatt. La meg forklare hvorfor vi mener det er grunn til å advare såpass sterkt.
En misforståelse
BFD behandler tilsynelatende tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke som en ordinær støtteordning, der man kan stille vilkår på friere grunnlag, som for eksempel støtteordningen til frivillige organisasjoner. Det er en misforståelse.
Tilskuddsordningen til tros- og livssynssamfunn er forankret i Grunnlovens §16 og baserer seg på at Den norske kirke først får sine politisk bestemte tilskudd, og så skal de andre tros- og livssynssamfunnene «understøttes på lik linje» som det heter i grunnlovsparagrafen. De andre godkjente tros- og livssynssamfunnene har dermed en grunnlovsfestet rett til en økonomisk likebehandling. Tilskuddet de mottar er en kompensasjon, ikke en gavmild støtte fra staten.
Motoren i ordningen er altså bevilgningene til Den norske kirke. Tilskuddet til de andre er en direkte, formelmessig følge av dette. Det er med andre ord begrenset hvor mye staten kan kutte ensidig i ytelser til tros- og livssynssamfunnene utenfor Den norske kirke, uten at Den norske kirke får tilsvarende kutt. Kravet til likebehandling er også forankret i menneskerettighetenes forbud mot diskriminering på religiøst grunnlag.
Det blir dramatisk for oss når vi ser at Barne- og familiedepartementet forsøker å uthule likebehandlingen
Uthuler likebehandlingen
Det blir derfor dramatisk for oss når vi ser at BFD forsøker å uthule likebehandlingen. Departementet skriver i høringsnotatet at staten angivelig ikke har andre forpliktelser overfor de andre tros- og livssynssamfunnene enn å betale ut en «viss økonomisk støtte». BFD hevder også at staten har «et betydelig rom» til å vurdere hvilket nivå det økonomiske tilskuddet skal ligge på, og hvordan den skal innrettes.
Deretter lanserer BFD den ene innstrammingen etter den andre som har det til felles at de bare rammer tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke.
BFD antyder blant annet at minstekravet til antall medlemmer for å kunne få tilskudd bør heves, noe som setter tilskuddet til for eksempel kvekere og jøder i fare. Departementet foreslår videre grep som i praksis vil øke antallet dobbeltmedlemmer med påfølgende kutt i tilskudd. Den norske kirke er selvsagt skjermet. De er det eneste trossamfunnet som ikke rammes økonomisk av å ha dobbeltmedlemmer.
Likebehandlingsprinsippet
Lovforankringen til alt dette mener BFD å finne i trossamfunnslovens §5 der det heter at tilskuddet til de andre tros- og livssynssamfunnene pr. medlem skal være «om lag» det samme som Den norske kirke får pr. medlem. «Om lag»-formuleringen står der imidlertid fordi millimeterrettferdighet er vanskelig på dette området. Det er misbruk av denne formuleringen å bruke den målrettet for å lette staten for byrder eller utgifter, som BFD ser ut til å gjøre her. Det har aldri vært hensikten til lovgiver.
Vi håper regjeringen tar høringssvarene til følge og at stortingsbehandlingen setter likebehandlingsprinsippet grundig tilbake på plass, slik at ordningen forblir i tråd med Grunnloven og står seg menneskerettslig.