Paulus om sex: Antydende, eller i juridisk-grafisk detalj?

I sin kommentar i Vårt Land 29.10 kritiserer Bjørn-Helge Sandvei undertegnede for å innføre en ubegrunnet moderne lesning av Romerbrevets avsnitt om Guds vrede over en syndig menneskehet. Siden Sandvei retter kritikken mot meg personlig, griper jeg muligheten til å utdype: For det første kan jeg betrygge Sandvei med at det er mange revisjoner av Bibel 2011 jeg opprinnelig ønsket annerledes, men der diskusjoner underveis fikk meg til å endre oppfatning; flertallet gikk for noe annet; eller styret vedtok noe annet enn fagekspertene foreslo. Sandvei kjenner prosessen og vet at resultatet ikke er én persons verk.

For det andre er det veldig mye Sandvei og jeg er enige om: at Paulus ser negativt på sex mellom personer av samme kjønn; at Paulus i likhet med stoisk-inspirert hellenistisk jødedom for øvrig (jf. den jødiske filosofen Filon av Alexandria, Paulus’ samtidige) anser «natur» som synonymt med skapelsens orden; at bibeloversettelse bør oversette teksten «slik den står». Men vi leser alle innenfra våre respektive innstuderte og erfarte referanserammer, og ser derfor litt ulike nyanser. Det er derfor alt seriøst bibeloversettelsesarbeid i dag også er grundig organisert gruppearbeid, ikke en-persons-verk. Hvis det var helt udiskutabelt hva «det som står» innebærer, hadde bibelforskerne vært arbeidsledige.

Bestemte valg

Så til de aktuelle skriftstedene Sandvei tar opp:

Når det gjelder Romerbrevet, så er det i dag bred eksegetisk enighet om at Paulus ikke skrev kapittel 1 som seksualetisk veiledning, slik Sandvei åpner med, men som introduksjon til sitt hovedverk der han presenterer sitt bud på Loven og hvordan den, samt jødenes folk og Kristus, er deler av Guds universelle frelsesplan. Bernadette Brooten (tidl. professor ved Harvard og det jødiske universitetet Brandeis i USA), sier at for å forstå Paulus’ syn på sex i Rom 1, må vi lese teksten innenfor rammeverket der rett syn på naturloven – og kjønn som del av den – er av helt avgjørende teologisk betydning.

Norske Filon-spesialister har utforsket det nære slektskapet mellom Filon og Paulus: Også for Filon er det når mennesket ikke anerkjenner grensene Guds gode naturlov setter for menneskelivet (De Spec. Leg. 1,325; 337 og 43; De Abr. 133-36) at de trer over, og overlates til krefter de ikke rår over (jf. Olav Eikeland).

Så hvorfor «overskride» naturen framfor «mot» eller «u-» i 1,26? Det handler først og fremst om preposisjonen «para», som også Sandvei vedgår har de betydningene Bibelselskapets oversetterutvalg (OU) legger vekt på, som også reflekteres for eksempel i det engelske oversettervalget «beyond». I norsk språk har termen «overskridelser» vært mye brukt i jus (og økonomi), vi snakker fortsatt om for eksempel trafikkoverskridelser, og et viktig tema i hele Romerbrevet er nettopp lovens rekkevidde. Folk trer over en fastsatt grense som i utgangspunktet rammer dem inn.

På norsk er dette ikke synonymt med å gå mot grensen, som en fiende fra andre siden. Det er heller ikke synonymt med hva som skjer når vi setter «u-» foran et adjektiv og slik snur betydningen på hodet, for eksempel «ufin»: «U-naturlig» er en abstrakt negasjon som ikke gjenkaller den konkrete forestillingen om yttergrensen som Loven/naturen setter for menneskers liv.

En annen måte å uttrykke at man overskrider en fastsatt grense på på norsk, er gjennom ord som «overtredelse», «gå utover». Problemet med disse er at deres semantiske felt dekker andre områder som kan skape misforståelser i denne konteksten.

Over til 1 Korinterbrev: Hvorfor «lar seg styre av driftene» framfor «lar seg ligge med», i 6,9? På en måte gir Sandvei svaret selv, når han gjør rede for ulike betydninger av «malakos» (grunnbetydning er myk i motsetning til fast). I 1930 het det konkordant «bløtaktig», et ord som er ute av språket. Malakos brukes i overført betydning om personer: positivt om en som er mild, sensitiv, eller negativt om en som er feig, passiv, feminin (om menn), driftsstyrt, viljeløs, og så videre.

For en annen av Paulus’ samtidige, den jødiske historikeren Josefus, er malakos livsstil det motsatte av streng krigermoral: latskap, nytelsessyke, ønske om rask profitt (for eksempel Ant. 5.132,135, 144-46). Det er den negative valøren vi oversetter her.

Sammenlignet med det klassiske «eromenos», et presist ord for «en som lar seg ligge med« (jf. 2011-utgaven), og «kinaidos», et mye brukt skjellsord i samtiden som Paulus kunne ha brukt – er malakos altså et langt mindre spesifikt ord som dekker et bredt semantisk felt. Da er det problematisk å oversette det så innsnevrende og spesifikt som Sandvei foretrekker, og dessuten i strid med prinsippet fra Bibel 2011 om å la flertydigheter i grunnspråket klinge med videre i oversettelsen.

Smal eller bred pensel

Kanskje foretrakk Paulus en bred term for å snakke mindre direkte til et publikum han ikke kjente, slik det har vært vanlig å snakke mer antydende enn kirurgisk presist om seksuelle temaer?

Andre trekker parallellen til Plautus, komediediktningen og til utskjelling generelt: Vil man harselere eller sverte, er det tryggere å bruke antydende uttrykk som maler med bred pensel – framfor å påstå noe presist som lett kan motbevises. Slik 1. Kor 6,9 foreslås oversatt nå, dekker malakos dem som mangler fasthet generelt, inkludert seksuelt, mens «menn som ligger med menn» fortsatt er dekket i grunntekst og i oversettelse.

Bakgrunnen for å oversette malakos og arsenokoites («manneliggere») som sidestilte ledd i en lengre rekke av laster, kommer definitivt ikke fra historikeren John Boswell. Ut fra Sandveis kommentar om at OUs forslag minner ham om Boswell, lurer jeg på hva slags forskningsmiljøer Sandvei har vært i diskusjon med de siste årtiene. Kan han ha gått glipp av de brede, mangfoldige og fortsatt pågående diskusjonene om kjønn og seksualitet i antikken generelt, og Bibelen spesielt?

Laster

Diskusjonen er slett ikke avsluttet, og det er et sunnhetstegn. Boswell tolket tekster fra samme antikke kanon som forskere både før og etter har lest på beslektede måter. Så lenge materialet åpner for ulike muligheter, kan lesere komme fram til beslektede konklusjoner ad ulike veier. Den som sist i norsk kontekst tok utgangspunkt i at lastene er sideordnet med «verken .... eller ... eller...» oo så videre, og leste malakos og arsenokoites som uavhengige, sidestilte laster, var Synne Jensseter i en avhandling om bibeloversettelse ved Sandveis gamle arbeidsplass MF (2018).

Bibeloversetter K. Renato Lings’ Love Lost in Translation (2013) er en omfattende avhandling om sammenlignende bibeloversettelses-vitenskap. Heller ikke han finner at lastene i lastekatalogen (en liste med uønskede laster, f.eks. 1 Kor 6,9-10), er organiserte i par. Lings viser blant annet hvordan representative engelske oversettelser av de aktuelle versene ikke har vært konkordante, men forsterket negative valører av skam og fordømmelse.

Bibelversene som på gresk uttrykker et generelt, negativt syn på likekjønnet seksualitet, er klare og negative nok «slik de står». Sandvei ønsker meg tydeligvis også personlig i tale: Jeg tolker endringen som foreslås i lys av hva slags «ekstra-arbeid» disse versene en periode var satt til å gjøre i norsk kontekst, fram til 1972: Å underbygge §213 i Straffeloven, som kriminaliserte sex mellom menn. Det trengs ikke egentlig lenger når paragrafen for lengst er avskaffet. Dermed trengs heller ikke oversettelser som spesifiserer detaljer fra under beltestedet og ytterligere skjerper grunntekstens negative ordlyd.