Påstått jødiske grupper i Afrika

I september 2016 kom Ayi, konge av Togo på besøk til Israel. Kipa på hodet og tallit over skuldrene gav inntrykk av jødisk identitet. Han hevdet å representere åtti millioner afrikanske jøder og ble behørig tatt imot av myndighetene i Jerusalem. Nå viste det seg at Ayi var en svindler. Han var ikke konge av eller i Togo og han representerte kun seg selv.

Like fullt er det et poeng i det han sa. Tvers gjennom Afrika finnes mange små og store grupper som har utviklet en eller annen form for jødisk identitet.

De såkalt forsvunne stammene

Et illustrerende eksempel på dette fikk vi i Vårt Lands reportasje fra Nigeria lørdag 13. august. Journalist Sofie Kristine Flydal har besøkt en synagoge i havnebyen Port Harcourt. Medlemmene tilhører en av de største etniske gruppene i Nigeria, iboene, og synagogelederen Moshe Ben Avraham peker på sosiale og kulturelle paralleller mellom det tradisjonelle ibo-samfunnet og det gamle Israel. Disse gis så en historisk forklaring knyttet til forestillingen om de såkalt forsvunne stammene i Israel. Ben Avraham kan derfor si at han ikke trengte å konvertere til jødedommen, «for han har Israels blod i årene».

Eksemplet fra Port Harcourt gir en god illustrasjon på det som ofte skjer når grupper utvikler en jødisk – eller israelittisk, som noen vil si – identitet, og jeg vil i det følgende kommentere et par sider ved dette fenomenet. For det første har det vært en sterk vekst av slike grupper i Afrika de siste tre til fire tiårene.

Veksten har vært så stor at fenomenet har fått sin egen forskerorganisasjon, International Society for the Study of African Jewry, issaj.com. Nå finnes det noen grupper – og store samfunn – som har en lang og i noen grad etterprøvbar tradisjon som afrikanske jøder eller israelitter. Mest kjent er sannsynligvis Beta Israel i Etiopia, hvorav de fleste nå bor i Israel. En annen gruppe er den som Vårt Lands artikkel gav oss et glimt inn mot i Nigeria. Den sveitsiske religionsviteren Daniel Lis mener å kunne vise eksempler på jødisk identitet blant iboene tilbake til 1700-tallet. En tredje gruppe er Lemba, hjemmehørende i Zimbabwe og Sør-Afrika.

Den sørafrikanske bibelforskeren Magdel leRoux har analysert deres tradisjoner og finner svært gamle belegg på jødisk identitet. Hun hevder blant annet at Lembaenes tradisjoner reflekterer en før-talmudisk teologi.

Kort dokumenterbar historie

Likevel, det store flertallet av afrikanske grupper som i dag gjør krav på jødisk eller israelittisk identitet har en ganske kort dokumenterbar historie. Noen går tilbake til kolonitiden, da etniske skillelinjer ble brukt som styringsmiddel. Et eksempel er den tyske kolonioffiseren Moritz Merker som i en bredt anlagt etnografisk studie av masaiene i Øst-Afrika hevder slektskap med de gamle israelittene. Han hevder at begge kom fra Arabia og gjør med det de innvandrede masaiene til forbilder for den tyske kolonialiseringen. Andre grupper går tilbake til 1960-tallet og dette tiårets politiske og religiøse frigjøring. Og andre igjen er preget av de siste par tiårenes digitale revolusjon, med jødisk tradisjon kun et tastetrykk unna.

For det andre mener jeg vi kan se et gjennomgående mønster i gruppenes utvikling av jødisk – eller israelittisk – identitet, et mønster i tre ledd. Det første dreier seg om observasjon av paralleller mellom Det gamle testamentes sosiale og kulturelle uttrykk og egen, afrikansk erfaring. Det dreier seg gjerne om riter (som omskjæring) og myter (som skapelse eller «synd»), men også mer generelt på jordbrukskultur og sosial orden. Det andre leddet dreier seg så om å finne en forklaring på disse parallellene, og denne er da gjennomgående historisk: «vår gruppe» er i slekt med de gamle israelitter (en av de forsvunne stammene) eller med det jødiske samfunn (senere jødisk migrasjon).

Det tredje leddet i dette forenklede mønsteret dreier seg så om å finne språklig eller historisk belegg for slektskapet. Når først konseptet om et slektskap foreligger, så viser det seg ikke så vanskelig å finne slike belegg. Noen finner dem i selve bibelteksten. Blant masaiene i Øst-Afrika er det noen som hevder jødisk avstamming, og når de i Første Krønikebok 9,12 finner referanse til «Masai, sønn av Adiel», så synes den historiske sammenhengen klar. På Madagaskar er det grupper som ser på gassene – og særlig Merina, den største etniske gruppen – som jøder. Merinas land kalles Imerina, og når samme vers fra Første Krønikebok også refererer til «Immers sønn», så synes sammenhengen klar også her.

Noe håndfast

Fremdeles innenfor det tredje leddets ønske om å finne belegg for slektskapet er det da noen som er så heldige at de finner gripbare belegg. Gruppen på Madagaskar som jeg nettopp har referert til har identifisert et slikt. Tretti kilometer nord for byen Fianarantsoa er det en fjellvegg med en inskripsjon, bokstaver på om lag en meters høyde. Det vil si, det er neppe en inskripsjon, snarere et erodert lag i fjellet. Men for de som hevder et gassisk slektskap til de gamle israelitter så dreier det seg om en inskripsjon, på hebraisk, med budskap om at Salomos utsendinger hentet gull og edelstener til templet i Jerusalem.

Disse gassiske inskripsjonsleserne tar da forestillingen om et slektskap med de gamle israelitter helt ut. Det er åpenbart noe frigjørende ved dette. Et folk som lenge var kolonisert og undertrykt spiller plutselig førstefiolin. Men samtidig er det ikke vanskelig å gjenkjenne et sentralt kolonialt perspektiv. Sentrum er et annet sted.