Palestinere vet at mange i verden ikke ser dem fullt ut som mennesker

«Blir du ikke redd av å være her blant oss arabere?» spurte frisøren meg og lo. Jeg besøkte byen Ramallah i Palestina og hadde tilfeldig gått inn i hans salong for å få en klipp. «Hvorfor skulle jeg være redd?» spurte jeg tilbake. Han hadde hørt at vi europeere er redde for muslimer og arabere, forklarte han. «Dere tror at vi alle er terrorister.» Han smilte, men det fantes alvor bak spøken. Palestinere vet at mange i verden ikke ser dem fullt ut som mennesker.

Det var januar 2022 og Israel hadde nettopp åpnet grensene for besøkere etter en lang Covid-19-nedstengning. Det var nesten ingen turister på Vestbredden. Mange var overrasket over å se meg. Frisøren lurte på om jeg kanskje hadde konvertert til islam, siden jeg snakket arabisk. Jeg svarte: Nei, jeg har lært språket som del av mine studier og jeg er kristen. «Velkommen til Palestina,» sa han, og tilføyde «killna abna’ Adam» - arabisk for «Vi er alle Adams barn.»

Løy jeg?

Det har snart gått to år siden jeg besøkte Palestina for min forskning på arabisk litteratur. I trygge Norge har vi feiret jul. Fra en varm stue ser jeg nyheter fra krigen i Gaza. Jeg husker plutselig frisøren og lurer på om jeg løy for ham når jeg sa «Selvfølgelig tenker ikke alle sånn i Europa.» Klarer vi virkelig å se palestinere som mennesker?

Før jul ble tre israelske gisler skutt av israelske soldater ved en feil, selv om de kom med hvitt flagg. På NRK har de navn, alder og bilder. Vi får lese om familienes sorg, og jeg sørger med dem. Samtidig rapporteres det at tusenvis av palestinere er drepte. NRK ramser opp flere tall i artikkelen. Bildene er av tung svart røyk og ruiner. Ikke noen ansikter, ikke noen navn. Antall døde barn stiger for hver dag. Noen av krigens tap får lov til å være mennesker, andre er statistikk.

For et døgn siden levde disse sønner og døtre av Adam. De pustet, drømte og lo. De holdt rundt personene de elsket. De skrev sine navn på kroppsdeler i tilfelle noen kommer til å finne deres lik. I dag er de tall.

Verden ser på

Kanskje hadde vi mistet forstanden om vi så ansiktene til tusenvis av døde barn. Muligens trenger vi at de bare er tall for å kunne fortsette å leve som om alt var som vanlig. Men palestinere i Gaza har ikke noe valg. Familiene bærer sin uforståelige sorg, mens verden stille ser på.

I krigstid trekkes linjer, svart og hvitt, helt og skurk, er du med oss eller mot oss? Folk spør meg om jeg støtter Hamas når jeg sier at krigen må stoppe. De sier til meg at dødstallene som kommer fra Hamas er upålitelige. Om et sykehus blir bombet i Gaza så var det mest sannsynlig Hamas som gjorde det, og om det ikke var Hamas, så var det allikevel deres feil. Det er de gode mot de onde. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg må fordømme drapene av sivile den 7. oktober før jeg får rett til å skrike til folk: «Det bor mennesker på Gaza! Se dem!»

I Gaza vokser det opp barn som kun ser israelere på den andre siden av gjerdet med et gevær. Hvordan skal de se at det lever barn av Adam på andre siden gjerdet, når alt de har sett fra Israel er bomber og tanks? Tror israelsk høyreside at de kan bombe vekk den sorgen og det sinnet som er voldens grogrunn? Netanyahu følger samme logikk som Hamas. De må dø, sånn at vi kan leve. Det finnes bare et språk: vold. Døde sivile i kibbutzim eller Gaza er bare et middel for et større mål. Hamas og Netanyahu er enige, den Andre er ikke et menneske. Bare en av oss er utvalgt av Gud. Hvilken side velger vi?

Kan vi som kristne akseptere å velge side?

Jeg vil skrive om alt det vakre som finnes i palestinsk litteratur, skrevet av kristne og muslimer, ofte inspirert av den hebraiske litteraturen fra deres jødiske brødre og søstre. Dette er hva jeg har brukt flere år av mitt liv til å forske på. Jeg vil skrive om de kristne, muslimer og jøder jeg møtte i Jerusalem som levde side ved side, til tross for politikernes ekstreme diskurs. I stedet skriver jeg desperate innlegg til aviser der jeg prøver å overbevise folk at alle disse mennesker er - mennesker. Kan vi som kristne akseptere å måtte velge side? Eller kan vi lære av en palestinsk frisør, en muslim som har levd gjennom mange kriger, som strakte meg hånden og sa at vi er alle Adams barn? En mann som bare drømte om å leve i fred en dag?

Se ham!