«På Palmesøndag skjer noe fenomenalt. Herren kommer med klar tale»

Til grunn for Den stille uke ligger Jesu forsikring om at alt som skjer er nødvendig. Han har forutsagt det hele: «Alt hva profetene har skrevet om Menneskesønnen skal gå i oppfyllelse. Han skal bli utlevert til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på. Og de kommer til å piske ham og ta livet av ham» (Lk 18:31-2). Med dette som formål, gjør han sitt inntog i Jerusalem.

Imperativet som styrer Jesu liv og død er ingen hemmelighet. Det åpenbares fra hans fødsel av, når Maria hører om sverdet som skal gjennombore henne. Evangeliet viser oss Jesu liv som en klart definert, lineær, fri framferd mot korset.

Guds Sønn er blitt menneske for å la seg ofre. Offeret må begås i Jerusalem. Jerusalem er ikke bare en teologisk metafor, et bilde på definitiv selvoppofrelse; det er et sted, først og fremst. Da noen velmenende fariseere (for jo, det fantes også sånne) advarte Jesus mot fiender og rådet ham til å gå i skjul, svarte han med paradoksal begeistring, ja, med en slags jubel: «Jeg må fortsette min vei, for det går ikke an at en profet finner døden andre steder enn i Jerusalem» (Lk 13:33).

Han ligner en idrettsmann foran innspurten, med seierskransen i sikte. Men kransen er flettet av torner. Seieren vinnes ved hans død.

Skaperverkets sentrum

Hvordan skal vi begripe dette, hvordan etterleve Jesu eksempel? Han har jo sagt: «Den som vil slutte seg til meg, må gi avkall på sitt eget, hver dag ta sitt kors opp, og følge meg» (Lk 9:23). Budet har klare konturer. Det lar seg ikke tulle inn i vatt.

I Bibelen står Jerusalem for fullbyrdelsen av Guds løfter. Det er i Jerusalem at pakten får sitt ypperste uttrykk. Byen er, bibelsk sett, uadskillelig fra tempelet hvor Gud gjør sin nåde virksom. Salmene er fulle av byens pris. Mange ble sunget mens folk gikk opp mot Sion ved høytidene. Noen er bitre klager fra eksil. «Glemmer jeg deg, Jerusalem, da visne min høyre hånd!» (Sal 137:5). Vi skjønner byens betydning og Israels lidenskap for den. Jerusalem, står det hos Esekiel, er «jordens navle» (38:12), skaperverkets sentrum.

Selve universet vibrerer

På Palmesøndag skjer noe fenomenalt: Ordet som ble kjød, hvorved alt ble skapt, trer inn i dette magnetiske felt. Han, den evige yppersteprest, nærmer seg paktens ark, forsoningens alter. Knapt noen i den palmevaiende massen vil ha begrepet alle faktorer som i dette øyeblikk spiller sammen — det tok Kirken tiår å danne seg et bilde; men vi merker en intuitiv oppfatning av det omveltende som er i gjære. Herren, som inntil nå helst har villet virke i det skjulte, kommer med klar tale. Når han bes få disiplene til å tie stille, svarer han, «skulle disse tie, ville stenene rope». Selve universet vibrerer. Skapningens sukk, i håp om frigjøring fra forgjengelighetens trelldom (Rm 8:22), blir utropt av hebreernes barn.

Gjennom ekstatisk forventning skrider Jesus frem i fred. Hans blikk er festet, ikke på æresbevisningene, men på korset han ser heve seg på Golgata, rett utenfor byen. Det er en fyldestgjøring som foregår, ja; men også en opptakt til noe nytt. Det nye forutsetter slutten på det gamle.

For å se mening, må se hinsides døden

Mellom de to evangelietekstene vi leser idag (først beretningen om inntoget i byen, så lidelseshistorien), rapporteres en fortrolig samtale mellom Herren og hans nærmeste disipler. Disiplene henføres av Jerusalem: Av alt byen har stått for før, av alt den lover nå, av dens prakt og velde. Det hele synes et pant på Herrens gunst og beskyttelse i evighet. Jesus svarer kontant: «Alt dette dere ser, — det kommer en tid da det skal bli jevnet med jorden, så det ikke blir sten tilbake på sten» (21:6). Igjen, dette mystiske «skal», som peker mot ødeleggelse.

Er kristendommen da en slags destruktiv fatalisme? Nei! Det Herren gjør, er å minne oss om at døden (vår egen død, men også kulturers og sivilisasjoners død) er en del av tilværelsen og at vi, for å se mening med det hele, må se hinsides døden. Han minner oss om at historien går mot en fullbyrdelse som hører evigheten til. Stadig må vi løfte våre hjerter, for slik å kunne løfte vårt blikk.

Befrielsen er nær

Vi er i denne verden, kalt til å gjøre den vakker og fruktbar, men vi er ikke av verden. Innsikten er til trøst, men den koster. Den byr oss igjen og igjen om å gi slipp på det som, nå, utgjør vår trygghet. Vi må lære oss å søke den i Gud. Kun hos ham er den varig. Han «skal» føre oss mot oppfyllelsen av løftet som verden er skapt ved. Frihet fra forgjengelighetens trelldom vinnes ved at det forgjengelige faller. Jesus taler om voldsomme, skremmende «tegn»: «folk skal reise seg mot folk; det skal bli jordskjelv, hungersnød og pest». Slike tegn mangler ikke i vår tid. Vi oppfatter dem ofte som meningsløse, fristet til fortvilelse. Jesus derimot oppfordrer oss: «Rett ryggen og løft hodet». Befrielsen, sier han, er nær.

I dag trer Kristus inn i verdens dennesidige håp. Han bekrefter det — alt som skulle skje, skjer — men løfter det så opp på et helt nytt nivå, hvor det mister jordisk fotfeste og må lære seg å sveve. Slik løsrivning må vi alle gjennom. Vi må lære oss at livet når sin fylde gjennom døden; at døden på alle plan har mistet sin brodd, og ikke lenger er fryktelig. For enhver vil prosessen ta personlig form. Strukturen forblir den samme. Den blottlegges for oss denne uken av Jesus, troens ‘fører og fullender’ (Heb 12:2). Han viser oss hvordan vi skal tro.

La oss følge ham trofast og følge med oppmerksomt, for derved på nytt, tillitsfullt, å lære oss å leve.