Oppgjøret som aldri kom

Etter store ulykker blir det i Norge rutinemessig nedsatt undersøkelseskommisjoner for å klarlegge årsakene til det som skjedde. Formålet er å hindre at noe lignende skal skje på nytt, derfor blir alle forhold som kan tenkes å ha betydning for hendelsen belyst. Også etter 22. juli ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon, den såkalte Gjørv-kommisjonen. Det var mange som hadde håpet at denne kommisjonen skulle bidra til å kaste lys over selve hovedspørsmålet bak terror-hendelsen: Hvordan kunne en sånn handling finne sted i Norge? Hos fredelige oss?

Slike spørsmål stilte imidlertid ikke kommisjonen, den hadde fått et mandat som avgrenset oppgaven til å se på beredskapen og hvordan nødetatene hadde fungert. Her var rapporten fyldig og kritikken skarp. Konklusjonen ble at terrorens hovedoffer selv måtte bære hovedtyngden av ansvaret for det som skjedde.

Regjeringen valgte et annet fokus

Det er mer enn påfallende at en så bredt anlagt undersøkelsesrapport skulle utelukke ett av de viktigste spørsmålene fra sitt arbeid. De store politiske partiene har ennå ikke drøftet hvordan en radikalisert, etnisk norsk nordmann kunne begå en udåd som 22. juli-terroren.

Opposisjonen på Stortinget brukte rapporten til å rette harde angrep mot regjeringen, det har etter alt å dømme bidratt til Ap tapte det kommende stortingsvalget. Men i stedet for å ta opp utfordringen med radikaliserte norske ungdommer som utvikler voldelige, rasistiske holdninger, valgte den nye regjeringen et annet fokus.

Den sluttet seg til det store internasjonale prosjektet «Radikalisering og voldelig ekstremisme», hvor oppmerksomheten var rettet mot radikal islam og faren for rekruttering av såkalte «fremmedkrigere». Radikaliserte islamister ble ansett for å være en fare også i Norge. Men 22. juli-terroristen var ingen radikalisert islamist, han var en hvit, kristen nordmann som mente at det norske samfunnet var truet av islamister på den ene siden og multikulturelle norske overløpere på den andre.

Har vi tilgitt og glemt?

Nå har det gått 10 år og fortsatt er det ingen bred offentlig debatt om strømninger i det norske samfunnet som gjorde terroren i 2011 mulig. Vi som skriver denne kronikken har jobbet med oppfølgingen av ungdommene og deres nærmeste i disse årene.

Det er underlig at det ikke er skapt én eneste arena der det er mulig å gjøre en bred kulturell og ideologisk analyse av forutsetningene for 22.juli-terroren. Heller ikke er det skapt arenaer der de rammede kan møtes og dele følelser som hat, sinne, sorg og håp. I den grad hendelsen blir drøftet, skjer det blant forskere, akademikere og andre med spesielle interesser.

Rosetogene og historien om et demokrati under angrep representerer en historiefortelling som kanskje viser hvorfor det er så vanskelig å ta et åpent, offentlig oppgjør med terroristen og hans verdier. For hvem kan kritisere at vi søker forsoning og ny start etter en opprivende hendelse? Ingen kan rope ut sin vrede i et rosetog, det betyr at de som kanskje er hardest rammet, tvinges til taushet.

Men dersom premisset for oppgjøret er at vi som samfunn har bestemt oss for å tilgi og glemme, har vi i virkeligheten besluttet at det ikke er nødvendig med noe oppgjør. Mange av de rammede ungdommene bruker ikke engang terroristens navn. Men han har et navn og han har frontet et politisk engasjement under sin egen identitet; han har til og med vært medlem av et parti som senere ble en del av den norske regjeringen. På Stortinget var det mange som fryktet at hans politiske fortid skulle bli knyttet til dette partiet.

Overlevende sliter med alvorlige ettervirkninger

En nylig publisert forskningsstudie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress – NKVTS – viser at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatmeldinger eller trusler. Andre studier viser at det i det norske samfunnet er et utbredt hat mot AUF og AP og at dette hatet ikke er begrenset til ekstreme partier på politikkens ytterfløyer.

Også ledende politikere har ved enkelte anledninger kommet med utsagn som mange opplever å være til dels ganske drøye. Selv om en stor del av ungdommene nå klarer seg bra, er det urovekkende mange som fortsatt sliter med alvorlige ettervirkninger. Som noen av dem sier: «Livet blir aldri som før».

Et troverdig oppgjør etter 22. juli kan bare skje dersom det lykkes å skape en bred, tverrpolitisk oppslutning. Helst må det ledes av Aps motstandere. For det var ikke demokratiet terroristen angrep, det var AP og AUF. Som offer og utsatt har Ap ingen annen rolle enn nettopp å være offer.

Leder av Unge Høyre Ola Svenneby, har rett når sier: «Du får ikke noe 22. juli-oppgjør uten høyresiden». Også tidligere Unge Høyre-leder Sandra Bruflot er inne på lignende tanker: «Slik ansvaret for å snakke om Holocaust ikke bare kan ligge på jødene, kan heller ikke AUF stå alene om å snakke om 22. juli».

Systematisk oppgjør

Oppgjøret etter 22. juli bør skje på to nivåer: Et individuelt nivå, som fokuserer på de rammede og deres situasjon. Et systemnivå, som fokuserer på de overordnede, ideologiske og samfunnsmessige forutsetninger for terroren.

For at de rammede og deres nærmeste skal ha nytte av et oppgjør, er det viktig at minst 3 forutsetninger er oppfylt:

For det første: Oppgjøret må starte med at alle får sette ord på erfaringer som handler om smerte, angst og endatil hat. For ikke å snakke om håp og tro på at fremtiden kanskje kan bli bra. Ingen kan tilgi på kommando, heller ikke er det mulig å tilgi uten at hendelsen er identifisert som en forbrytelse eller en krenkelse. De rammede må møte anerkjennelse og respekt for det de har vært gjennom.

For det andre: Fra traumepsykologien er det kjent at personer som rammes av terrorhendelser og alvorlige ulykker, nesten alltid underkommuniserer sine plager. Det er skadelig for selvfølelsen å være hjelpetrengende; de fleste ønsker å fremstå som friske og vellykkede. Derfor må de utsatte få hjelp til å snakke mest mulig realistisk om hvordan de har det.

For det tredje: Et stort antall rammede fra Utøya sliter fortsatt med skyldfølelse, skam og mindreverdsfølelse. De føler at de kunne ha gjort mer for å redde sine venner og de skammer seg over at det var nettopp de som ble offer. Her, som ved andre traumatiske hendelser – f.eks. i krig og ved seksuelle overgrep – ser det ut til å være slik at det er ofrene som skammer seg aller mest.

De rammede må få hjelp til å plassere skammen der den hører heime, nemlig hos gjerningspersonen. Og de må få hjelp til å skjerme seg mot kritikere som gjennom mange år har anklaget Ap for mangelfull beredskap og forsøk på å slå politisk mynt på hendelsen. Den som er rammet av en ulykke trenger empati, støtte og forståelse.

Den skyldige må bli ansvarliggjort

Fagmiljøene har i dag relativt bred kunnskap om hvordan oppgjør og bearbeidelse etter voldshendelser kan finne sted. Vi vet nå at det er avgjørende for tilhelingsprosessen at de rammede møtes med empati, anerkjennelse og respekt.

Vi vet også at det er viktig at den skyldige blir utpekt og ansvarliggjort; gjerne at vedkommende tar på seg skylden. Men uten at det blir rettet et kritisk blikk mot de strømninger i vårt eget samfunn som har gitt næring til terroristens virkelighetsforståelse, er det vanskelig å se for seg at det skje en varig helbredelse.

Noe av det mest skadelige, er kritikk, bagatellisering og mistenkeliggjøring. Ikke bare er det smertefullt, det bidrar også til å hindre at de rammede kommer tilbake til et normalt liv. Når mer enn en tredjedel av Utøya-ungdommene har mottatt direkte hat-meldinger, sier dette noe om styrken i understrømmene av konspirasjonsteorier og fordekt motvilje i deler av det norske samfunnet.

22. juli-kortet

På et systemnivå er det samfunnet – det offisielle Norge – som må sørge for at et lenge uteblitt oppgjør etter 22. juli-hendelsen finner sted. I 2011 var ikke den politiske opposisjonen innstilt på å gjennomføre noe slikt oppgjør. Stoltenbergs forsøk på å legge opp til en forsonende linje ble møtt av en aggressiv opposisjon som under ledelse av sin statsministerkandidat Erna Solberg, hamret løs om svikt i beredskapen. Som om en vei-bom i Grubbegata var demokratiets beste forsvar.

Fire måneder etter angrepet beskyldte Per Sandberg fra Stortingets talerstol Ap for å spille offer; sentrale medlemmer av regjeringen fulgte senere opp med påstander om at Ap «dro 22.juli-kortet». Etter stortingsvalget i 2013 fikk sterkt innvandringskritiske miljøer plass i regjeringskoalisjonen.

Konklusjonen i Gjørv-kommisjonens rapport og senere analyser, antyder at Ap langt på vei har vært skyld i sin egen ulykke. Underforstått: De har ikke så mye å klage over. En studie Senter for ekstremisme-forskning (C-rex) nylig har lagt frem, viser at hele 30 prosent av den norske befolkningen er enig i påstanden «Arbeiderpartiet har slått politisk mynt på 22. juli». Blant Frps velgere er prosenten 69, hos H-velgerne 44 prosent.

For de rammede og berørte er slike antydninger sterkt krenkende, potensielt også traumatiserende. Prinsippene for psykosial støtte og oppfølging av personer som er rammet av katastrofer, kriser og ulykker er at de utsatte skal møtes med respekt, støtte og oppmuntring. Ingen kriseintervensjoner har noen påvist effekt dersom hjelperne er kritiske eller fiendtlige.

Mange sliter med senreaksjoner

Vi som har jobbet med Utøya-ungdommene og deres familier vet mye om hvilke belastninger de har vært utsatt for. Nå har det gått 10 år siden terroren og overraskende mange sliter fortsatt med senreaksjoner. Det har vært gjort flere undersøkelser av hvordan det går med dem, det bekymringsfulle er at symptomtrykket hos de hardest rammede ikke ser ut til å ha gått særlig ned de siste 6 årene.

Uten at vi har undersøkelser som viser klare sammenhenger, tilsier kliniske erfaringer at dette er en indikasjon på at kombinasjonen av hatmeldinger, konspirasjonsteorier og politisk hardkjør mot Ap, har satt sine spor. Ungdommene er i dag redde for å fortelle at de har vært på Utøya; både positiv og negativ respons oppleves belastende. Bare når de er sammen med andre som var der, snakker de åpent og fritt.

I dette klimaet er den psykososiale oppfølgingen av de rammede svært krevende. Ungdommenes ønske om å unngå oppmerksomhet om at de var på Utøya den 22. juli, bekrefter etter alt å dømme at beskyldningene har satt seg fast. I et krisepsykologisk perspektiv kan det være grunnlag for å karakterisere deler av debattklimaet som forgiftet, med det mener vi at det har vært direkte skadelig for de rammede.

Dersom vi skal komme videre er det på høy tid at vi nå får et bredt anlagt oppgjør med de holdninger i vårt samfunn som terroristen hentet næring fra da han begikk sin udåd. Dette oppgjøret må ledes av konservative politikere som selv har deltatt i kritikken mot Ap og AUF. Og det må skapes arenaer der de rammede får mulighet til å ta del i et psykologisk og eksistensielt preget oppgjør – arenaer der de kan uttrykke sin følelser uten å bli beskyldt for å spille offer eller slå politisk mynt på sin smerte.

Helst burde oppgjøret ha kommet i gang for lenge siden.