Om gravferdsritualer

Mandag 14. november kunne vi lese i Vårt Land om hvordan kirken opplever å bli utfordret på sine gravferdsritualer. Folk ønsker å bruke kirken til livssynsnøytrale gravferder, og ifølge den aktuelle saken ble dette sett positivt på.

Jeg kan forstå intensjonen der man ønsker å fremstå åpen og inkluderende. Kirkens rolle er også alltid å møte mennesker med omsorg og varme. Likevel mener jeg man her må stokke kortene riktig og reflektere over gravferdens betydning for kirken. Det er i våre kirkelige handlinger, med deres riter og kultus, at vårt trosgrunnlag som en kristen kirke kommer til syne. Det er også i våre kirkelige handlinger at vår tro blir opprettholdt.

Troen sitter i veggene

Kirken er et hellig rom. Noe av det som er med å helliggjøre dette rommet er generasjoners gjenklang av trosbekjennelser og Fadervår. En tro som bokstavelig talt sitter i veggene. Kirken er hellig fordi i dette rommet er det Guds ord som blir forkynt, herunder også det første bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Vi døpes til vår trosbekjennelse, vi konfirmeres til vår trosbekjennelse, og hadde det vært opp til meg burde også trosbekjennelsen være del i gravferdsliturgien.

Et kirkelig anneks

Slik vil det nok dessverre ikke bli. Derimot virker det for meg som gravferden er i ferd med å bli et anneks til kirken. En satellitt som får sveve fritt uten å ha noen forpliktelse til å være en kirkelig handling. Hvis kirken ikke har mot til å være det den er, vil den nok snart forsvinne.

Jesus møtte også hvert enkelt menneske med respekt og varme på et individuelt plan. Men det forhindret ikke at han på et overordnet plan løftet frem troen på ham som den essensielle bærebjelken for det kristne fellesskap.

Omsorg og åpenhet handler om noe annet enn at vi skal demontere vår tro for å komme samfunnet imøte.