«Norske frivillige organisasjoner har mye å lære fra USA»

Spørsmålet som professor Døving stilte i sin kronikk i VL 15.04 gir grunn til ettertanke. Døvings undersøkelser viser at folk flest er redde for administrasjon og markedsføringskostnader. Effektivitet er de ikke så opptatt av.

De er ikke særlig positive til å gi testamentariske gaver. I USA gir enkeltpersoner ofte store gaver, ikke bare testamentariske gaver, men også andre store gaver. Amerikanere er stolte av å kunne bidra på den måten. I Norge lever janteloven i beste velgående.

Se til den amerikanske giverkulturen

Det er vel «kristenfolket» som er mest trofaste når det gjelder å gi gaver, også store gaver, men det skjer oftest også i «det stille». Å endre den norske «giverkulturen» er nok et langsiktig prosjekt, men det betyr ikke at det ikke må arbeides med det. Uansett hva vi nordmenn måtte mene om den amerikanske kulturen og det amerikanske samfunnet er det ingen tvil om at norske, frivillige organisasjoner har mye å lære fra USA om innsamling/fundraising. Å lære av de beste i verden er noe som bør gjelde like mye for frivilligheten som for næringslivet.

At det største potensialet ligger i testamentariske gaver er nok riktig. Men da må frivilligheten fokusere mye sterkere på det. Noen gjør det, men er «markedsføringen» for forsiktig? Grensen for skattefrie gaver var på kroner 50.000, men ble satt ned til kroner 25.000 så fort den nåværende regjeringen kom i styringsposisjon.

Slik det norske samfunnet er organisert i dag er svaret på spørsmålet om staten skal betale for frivilligheten etter min mening et betinget ja. Samtidig er det et tveegget sverd. Jo, mer offentlig støtte, desto mer offentlig styring.

Hev grensa for skatterfrie gaver!

Men Døving har rett i at viljen til offentlig styring i praksis ikke er så veldig forskjellig mellom venstresiden og høyresiden, i alle fall ikke når det gjelder frivillige organisasjoner. Høyresiden kan jo enkelt motbevise det ved å øke grensen for skattefrie gaver til kr 100.000 eller mer i sine valgprogrammer før neste stortingsvalg.

Så må det også legges til at en rekke frivillige organisasjoner utfører oppgaver overfor svake grupper i samfunnet der det er et stort gap mellom det de klarer å samle inn og nødvendige kostnader til driften. De trenger en forutsigbar offentlig støtte. Andre organisasjoner arbeider med oppgaver i den fattige del av verden på norsk felleskaps vegne. De må selvsagt også få offentlig støtte. Men uansett tror jeg alle ville sette stor pris på en vesentlig høyere grense for skattefritak for gaver. Den nåværende grensen er en villet politikk som kan endres.