Norges svik mot kvinner og barn

Denne julen sto Anna Kathrine Eltvik fram i både BA og på TV2 og fortalte om volden hun har overlevd fra en tidligere partner. Han er dømt, men går fritt fordi han har anket saken. Hun kan nå ikke sove hjemme i frykt for ytterligere vold fra mannen.

Dette er normalen for kvinner som er ofre for menns vold i Norge. Eltvik har tatt en for laget med å stå fram, til tross for at hun vet at dette kan provosere voldsmannen. Hun har fått slått ut tenner, hun er forsøkt kvalt og drept, hun lever med drapstrusler.

Et svik

Eltvik fortalte i medieinnslagene om staten Norges svik mot kvinnene: Menns vold mot kvinner blir ikke tatt på alvor, blir ikke etterforsket med tilstrekkelige ressurser eller tempo, og kvinners sikkerhet blir ikke prioritert før, under eller etter rettssak. Vitner blir ikke avhørt, og omvendt voldsalarm blir ikke brukt. Omvendt voldsalarm innebærer at den voldsdømte må bære en elektronisk fotlenke, slik at politiet varsles når vedkommende beveger seg på området der de ikke skal være — i motsetning til at den overgrepsutsatte belastes med ansvaret for å følge med. Straffeutmåling er ofte latterlig lav sammenliknet med annen type kriminalitet. Ved anking av dom, får voldsutøver gå fritt. Ved dom, settes de på grunn av soningskø ikke i fengsel med en gang.

Menns vold mot kvinner og barn, og menns trusler om vold mot kvinner og barn, er terror, og må gjenkjennes og bekjempes som den terrorismen den er. Det er en terrorisme som utøves på tvers av samfunnsklasser, landegrenser, nasjonalitet, alder, religiøs tilknytning, utdannelsesnivå, sivilstatus eller politisk tilhørighet. I nære relasjoner dreper denne terrorismen fem kvinner og jenter i timen, 134 i døgnet, 50.000 i året, viser en FN-rapport fra 2018. Mens menn dreper menn av alle slags grunner, dreper menn kvinner hovedsakelig av én grunn: kontroll.

I Norge har forebygging mot alle andre former for kriminalitet fått resultater, og drapsraten for alle andre grupper faller. Men for kvinner er det motsatt — vi ser en stabil forverring av menns vold og drap mot kvinner. Den siste utviklingen er spesielt bekymringsverdig, og omhandler sønners drap av mødre, viser politiets drapsoversikt fra 2020.

Hva mener regjeringen om voldsoffererstatning?

Menns vold mot kvinner og barn, og den gjennomgripende frykten for vold som mange kvinner og barn lever med, er ikke en privatsak. Det er et offentlig ansvar. Dette ansvaret kan ikke tas på alvor om man benekter at volden eksisterer og voldens natur, og dessuten benekter at kvinner og menn i det hele tatt eksisterer som to distinkte kjønnsklasser med distinkte behov.

Kvinner er ofre for og bærer kostnadene for menns vold, igjen og igjen. Vi og våre barn. Omfanget er katastrofalt og epidemisk, men det blir knapt løftet fram av politikere. All ære til BA og TV2 som ser viktigheten av å fokusere på denne vedvarende uretten. Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) avsto, på forespørsel fra TV2, å kommentere saken. Vi håper hun har tid til å svare nå. De gjelder tross alt et av verdens største og alvorligste helseproblem.

Den blågrønne regjeringen jobbet med å innføre en ny lov om voldsoffererstatning. Tidligere kunne man få slik erstatning uten domfellelse. Nå er tanken at erstatning kun betales ut ved domfellelse. Stiller Enger Mehl og sittende regjering seg bak denne tanken?

I saken til Eltvik mangler det verken på vitner eller bevis. Når det kommer til vold i nære relasjoner, gjør det ofte det. Lovendringene vil derfor svekke rettighetene til både kvinner og barn, og kun de mest ressurssterke vil oppleve å bli trodd og deretter få erstatning.

Ordinært i kvinners liv

Eltvik har lang fartstid som kvinnepolitisk aktivist, hun har arbeidet for kvinners rettigheter i hele sitt voksne liv. Det har også forfatterne av dette innlegget, Anne Kalvig og Christina Ellingsen. Kalvig og Eltvik har begge vært aktive i partisammenheng og i ulike kvinneorganisasjoner, og har stått på barrikadene i årtier i kampen mot menns vold mot kvinner. Ellingsen har kommet til den kvinnepolitiske arenaen etter å ha sett hvordan Lov om endring av juridisk kjønn og kjønnsidentitetsideologi utraderer kvinners kjønnsbaserte rettigheter.

Vi tre har alle opplevd menns vold mot kvinner på kroppen – det er faktisk veldig ordinært. Det ekstreme og terroristiske er ordinært i kvinners liv. Dette er brudd på våre menneskerettigheter. Rettsstaten Norge ser vekk. Politisk aktive kvinner opplever dette, kvinner i alle samfunnsklasser og på alle utdanningsnivå opplever dette, kvinner av alle etnisiteter og bakgrunner opplever dette. Men det blir knapt snakket om. Det til tross for at det mellom år 2000 til 2021 er drept 158 kvinner i Norge. Flere av dem hadde til ingen nytte voldsalarm.

Problematisk kjønnsnøytralitet

De siste årene har Norge beveget seg mot et kjønnsnøytralt språk som usynliggjør kvinners livssituasjon. Norges kjønnsnøytrale språkutvikling har blitt kritisert av FNs kvinnekommisjon. Om man ikke beskriver hendelser som er unike for eller uproporsjonalt rammer kvinner og jenter, hvordan skal man sikre at likestillingstiltak for kvinner når frem til kvinner?

I Norge har vi i tillegg mistet muligheten til å bruke biologisk kjønn som variabel fra folkeregistrerte opplysninger, og er ikke lenger teknisk i stand til å disaggregere kjønnsbaserte data. Hvordan skal samfunnet kunne ta ansvaret for å forebygge mot menns vold mot kvinner, når verken ordet kvinne eller kategorien kjønn lenger finnes i tiltak og data? Skal det evidensbaserte arbeidet for å forebygge menns terror mot kvinner virkelig kun bygge på følelser?

Ta affære!

Vi ber justisminister Emilie Enger Mehl og andre meningsbærere og presumptivt rettferdighetsorienterte mennesker i Norge om å ta affære. Vi krever at det satses massivt på forebygging og etterforskning av menns vold mot kvinner. Vi krever at det skal bli lettere å få utbetalt voldsskadeerstatning. Vi krever utstrakt bruk av omvendt voldsalarm, og at ansvaret med det legges der det skal være. Hos voldsutøveren.

Eller er ikke kvinners menneskerettigheter like viktige som andres?