Når læren blir viktigere enn kjærligheten

Har du noen gang tenkt at det hadde vært godt om du ikke hadde en bibel? At det eneste du hadde å forholde deg til var å elske Herren din Gud – og din neste som deg selv? Bibelen blir brukt til å spre skam, undertrykkelse, frykt, fordømmelse, ufred, uro og splittelse – men også i ærlighetens navn, til oppbyggelse, trøst og glede. Bibelen, som kalles Guds Ord, har blitt tolket i utallige varianter, ulike forkynnere mener seg å vite sannheten. Det kan være veldig trangt i Herrens hus.

Selv har jeg vært familieterapeut siden slutten av 90-tallet, og ut fra min erfaring så finnes alle utfordringer og menneskelige problemer innenfor menighetens rammer. I våre kirker er visse «synder» verre enn andre, og mange holder fasaden om hva livet egentlig inneholder. Men hva betyr det å følge etter Kristus? Hvordan viser det seg i praksis?

Bibelens paradokser

Bibelen er skrevet av mennesker, i en tid langt fra vår. Bibelen ble fortalt muntlig i flere generasjoner, før den ble skrevet ned. Det sies det var store diskusjoner om hvilke skrifter som skulle inkluderes i Bibelen. Mange av våre «trossannheter» er formet gjennom ulike tidsepoker. Ingen kan egentlig si at de vet noe. Alt er bare tro.

Bibelen tolkes ut fra de brillene vi har på oss, ut fra lære, tradisjon og kultur. Før det var noe som het teologi måtte mennesker bare stole på Gud gjennom livets skiftninger. I takt med opplysningstidens utvikling og det modernistiske samfunn med trykkekunst og bibeloversettelse, så ble en enkel gudstro utviklet til mange ulike lærer. Da fikk vi også en dualistisk Gud som er grenseløst kjærlig, men også dømmende og hard. Bibelen er mangfoldig og sammensatt, og ofte metaforisk. Og er det ikke litt naivt å tro at vi som lever akkurat nå, har den fulle og hele sannheten?

Gudsbildene vi gir våre barn

Da mine barn var små leste jeg for dem i barnebibelen. Jeg husker godt bildet av Isak som var bundet fast til en stor stein, og der Abraham sto med kniven klar, over Isak. Den siden ble fort revet ut. Ikke leste jeg historien heller. Jeg ville ikke at mine barn skulle få et slikt gudsbilde. Ser vi rent menneskelig på denne historien så ville nok forholdet mellom far og sønn vært ødelagt for alltid. Isak ville i beste fall fortalt det til noen, og Abraham ville blitt meldt til barnevernet og politiet. Om mor var en bedre forelder, så ville hun og Isak kanskje være nødt til å flytte fra far, og Abraham ville forhåpentligvis måtte stå til ansvar for sin ugjerning.

I min verden må Bibelen alltid leses ut fra kontekst, og med Guds kjærlighet for øye. Teksten kan ikke tolkes bokstavelig. Guds kjærlighet til sin skapelse er større. Og den første og kanskje viktigste hellige skrift, er selve skapelsen. Der kan vi lære mye om livet, hvordan alt henger sammen i et finmasket samspill. I dette perspektivet blir Gud alltid større. Livet er et mysterium. Bibelens ligninger går ikke opp. Det er trygt å hvile i en kjærlig favn som rommer så mye mer enn hva vi mennesker kan forstå.

Det kristne immunforsvaret

Jeg mener kirken har hatt altfor stort fokus på synd. En kvinne fortalte at hun ikke hadde det «kristne immunforsvaret» da hun som sårbar skadet tenåring satt i kirken og leste bønnen «se i nåde til meg syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte». Det hun hadde trengt var en felles bønn om Guds kjærlighet til henne – og at hun ble løftet opp som menneske.

Et lite menneskebarn som fødes til denne jord er en Guds gave, skapt i kjærlighet. Gud elsker alle like mye, selv om vi gjør urett. Vi er mennesker i samme båt, sårbare, der vi alle har noe å lære av hverandre. Derfor skulle jeg ønske at våre kirker hadde mye mer fokus på den ærlige dialogen. Mange finner dessverre ikke næring for sin sjel innenfor kirkens rammer. Det gir ikke resonans til deres åndelige liv.

Det åndelige livet

Alle mennesker er åndelige. Ordet ånd kommer fra ordet «pust», og sies å være vår livskraft, det som gjør at vi kjenner oss levende. Denne livskraften er tett knyttet til eksistensielle perspektiver som mening, verdier, håp og tro, og hjelper mennesker med å finne sammenheng og retning i livet. Dette er ikke en statisk tilstand, men en prosess som utvikler seg og forandres gjennom livet.

Mennesker kan være religiøse, men ha liten kontakt med sin åndelighet. Det blir mer et kognitivt rammeverk, ikke et liv som leves. For meg er ikke noe levende sekulært. Det er i Gud vi lever og er til, uansett om vi er oss bevisst det eller ikke. Det å bekrefte folk innenfor eller utenfor tror jeg er et feilskjær – som skader Guds rike. Vi kan bekrefte det gode vi ser i den andre – så kjærligheten kan bli mer bevisst, vokse og utvikle seg. Erfaringen av kjærligheten gjør noe med oss.

Det åndelige livet kan både være sunt, men også usunt. En sunn åndelighet manifesterer seg i kjærligheten. Den åndelige reisen formes av våre lengsler, og kan lede oss til en dypere autentisert og integritet, og hjelper oss også til å være i bevegelse. Det er måte å leve på, som er større enn en tro, og som gjør at vi kjenner oss levende. Den usunne åndeligheten fjerner oss fra «livet», og distanserer oss fra kroppen, følelsene og våre innerste lengsler. Den blokkerer vekst og utvikling, og kan gjøre oss mer ego-styrte, grandiose, ufølsomme og inhumane.

Veien videre

Når jeg leser om de debattene som pågår i kirkelandskapet, som handler om den rette lære, så kan jeg bli flau og skamfull langt inn i hjerteroten. Dette når jeg samtidig vet noe om hvilke utfordringer vårt samfunn og verden i øvrig, står overfor i dag.

Kan man være en Kristi-etterfølger uten å lese Bibelen? Selvfølgelig kan man det. Veldig mange mennesker har aldri lært å lese og skrive, og boktrykkerkunsten må vel sies å være av forholdsvis nyere dato. Guds veier er mye større enn det vi prøver å ramme inn. Der kjærlighetens og fredens kraft får slå rot og blomstre, der vi kan komme som vi er, med alle våre ulike sider. Der er det godt å være.