Når kirken smykker seg med teologisk kompetanse

I disse dager er det eksamen på Det teologiske fakultet. Mange av studentene står ved slutten av et langt studieløp på seks år. Noe av det siste de gjør, er å ta de praktisk-teologiske emnene som består av prekenlære, sjelesorg, religionspedagogikk, gudstjeneste, kirkerett, etikk og ledelse.

Selv underviser jeg i liturgikk, et fag som kort sagt innebærer alt om gudstjenesten. Øvingsgudstjenester er en del av liturgikkfaget. Etter øvingene har vi veiledning, og da skal studentene blant annet begrunne hvilke liturgiske valg de har gjort.

Det analytiske blikket

Tidlig i studiet lærer de at det er én type begrunnelse som ikke holder mål: «Jeg valgte den bønnen fordi jeg likte den best», «Jeg følte at det fungerte best sånn», eller «Jeg syntes det var fint å …». Begrunnelsene skal være faglige. En teolog skal kunne mer enn å like, føle og synes om gudstjenesten og all annen kirkelig virksomhet. Vi skal trene opp et analytisk blikk for å forstå hva vi driver med. Selv om det riktignok alltid er et element av subjektivitet i ens liturgiske valg, eller «psykoliturgisk argumentasjon», som min gamle kirkemusikklærer Guttorm Ihlebæk kalte det i sin tid, skal de begrunnes med det studentene har lært gjennom pensum og undervisning.

Grunnen til det er overmåte viktig: Liturgiske valg har en rekke teologiske konsekvenser, blant annet historiske, dogmatiske, musikalske og maktkritiske, og det skal en være klar over. Det at noe umiddelbart føles fint eller naturlig, kan veldig ofte skyldes at det ligner på noe en kjente fra før, eller traff en streng i en som skapte bestemte følelser. Derfor er et godt trent analytisk blikk viktig. Studentene forberedes på at de skal være fagpersoner og hyrder i en kirke som trenger den teologiske kompetansen de har brukt minst seks år og en haug med studielån på.

Jeg hører at jeg er streng nå. Grunnen til det er en dyp uro gjennom lang tid for Den norske kirke. Det er sprikende signaler fra den kirkelige ledelse om hva den egentlig vil med den teologiske kompetansen lærestedene jobber så hardt for å gi studentene.

Vanskelig nemnd-arbeid

Før jul gikk jeg ut av Nemnd for gudstjenesteliv etter tolv år, en nemnd under Kirkerådet som er rådgivende organ for alle liturgisaker i Den norske kirke. I løpet av de tolv åra har vi blant annet jobba med revisjon av hovedgudstjenesten, den liturgiske musikken, vigselsliturgien og en rekke andre mindre og større saker. Det har på mange måter vært en fantastisk tid der jeg har fått samarbeide med de dyktigste kirkemusikerne, teologene, diakonene og trosopplærerne i landet. Vi har lest oss opp på eldre og nyere liturgiske tradisjoner, filt og slipt på tekster og musikk, diskutert hvilke forskyvninger som skjer hvis vi endrer ett ord eller ledd, konsultert musikere, språkfolk og teaterfolk, og vi har i all hovedsak levert fra oss liturgisk materiale som vi vet har vært teologisk bånnsolid.

Disse tolv åra har også på mange måter vært en forferdelig vanskelig tid. Gang etter gang har jeg observert at resultatet av vårt harde arbeid har blitt rota til gjennom den videre behandlinga i de kirkelige organene. Vesentlige elementer har blitt strøket og nye har blitt satt inn, uten at noen har greid å ha det overordna blikket på hvilke teologiske forskyvninger som da skjer. Jeg har iblant fulgt strømming av Kirkemøtets behandling av liturgisaker. Her argumenteres det foruroligende ofte på de måtene vi lærer studentene opp til å unngå. Det synses, menes, likes og mislikes over en lav sko. Den psykoliturgiske argumentasjonen har bred innflytelse i Den norske kirke. Ikke sjelden har Nemnd for gudstjenesteliv fått liturgier til orientering etter behandlinga og lurt på hva som egentlig skjedde, og hvor i saksgangen det skjedde. Stadig oftere har jeg lurt på vitsen ved å bruke så mye tid, kompetanse og krefter på et arbeid som så ofte faller til jorda.

Ignorerer kompetansen

Hadde dette vært enkeltstående eksempler, hadde jeg latt dem ligge. Jeg er fullt innforstått med at kirkedemokratiet i all hovedsak er et hardt tilkjempet gode som har sin pris når alle skal ha rett til å mene like mye. Men det føyer seg dessverre inn i et større bilde.

For noen uker siden utfordra dekan Aud Tønnessen ved Det teologiske fakultet kirkeledelsen til å svare på hva den egentlig vil med teologisk utdanning. Bakgrunnen var at det nå åpnes for at stadig flere kan ordineres til prestetjeneste med andre kvalifikasjoner enn teologi. Tønnessen spør: «Er den [teologiske fagkompetansen] etter hvert noe for spesielt interesserte, eller er den grunnleggende for kirkens virke og for prestetjenesten? Er den teologiske kompetansen noe man først og fremst vil hente fra utdanningsstedenes forskningskompetanse, fordi den på sikt ikke kan tas for gitt i prestekollegiet?» Svaret som kom fra preses og kirkerådsleder, var et forsøk på å bekrefte at teologiutdanning stadig er hovedveien til prestetjeneste, og at kirken trenger bred teologisk kompetanse.

Jeg lar meg likevel ikke overbevise. Den norske kirke viser litt for ofte at den ikke er så interessert i det teologiske arbeidet som gjøres på utdanningssteder, i utvalg og nemnder. Det er et valg kirken står fritt til å gjøre, men da må den også vite at den bør være litt mer forsiktig med å smykke seg med teologisk kompetanse når den stadig velger å ignorere den.