Når ikke utover egen menighet

Suksess på sosiale medier måles ved å summere antall delinger, kommentarer og reaksjoner, som «tommel opp» eller «sinnafjes». Alternative medier, som Rights, Document og Resett gjør det bedre i sosiale medier enn mange av Norges største medier. Hvorfor er det sånn?

Det har Faktisk.no forsøkt å finne ut av i en fersk undersøkelse, støttet av Fritt Ord. Undersøkelsen syns jeg er delvis problematisk, men også interessant og opplysende.

Stigmatiserende

Først det problematiske: I saken fra Faktisk.no blir alternative medier indirekte klistret til både begreper og grupper som de selv enten tar avstand fra, ikke har kontroll over eller bare deler noen av meningene med. Også begrepsbruken om nettsteder som Document.no, Steigan.no og Resett.no mener jeg er dels urettferdige og stigmatiserende.

Slik blir det er tendens til utdefinering og mistenkeliggjøring i denne saken. Faktisk.no klarer ikke å lage en nøytral og nøktern framstilling om alternative medier, uten samtidig å stemple dem som «ytre høyre».

Det interessante derimot, er tallfestingen og den empiriske kartleggingen av hvordan nokså små redaksjoner dominerer delinger og annet engasjement på sosiale medier.

«Husguden» hos Rights.no

«Alternative medier i Norge topper ofte listene over hvem som har de mest virale sakene på sosiale medier», heter det i analysen fra Fatktisk.no.

Denne tematikken griper rett inn i diskusjoner jeg selv førte (og tapte) da jeg først kortvarig jobbet i Document, og seinere (og enda kortere) i Human Rights Service (Rights.no): Hvilken vekt skal vi legge på plasseringer på Storybard – programmet som måler hvor viralt en artikkel går i sosiale medier?

Jeg mente Storybard bare er én av mange parametre, og at vi ikke skal stirre oss blinde plasseringer derfra. Skal vi vokse som medium må vi lage artikler som ikke bare treffer kjernepublikummet, mente jeg i interne diskusjoner. Vi må gjøre oss relevante for nye lesere.

Særlig i Rights.no fremsto Storyboard som selve «husguden», og gode plasseringer der ble møtt med intern jubel. Saker ble også skrudd til med tanke på at de skulle «gå godt» i sosiale medier (i den grad at det gikk ut over min integritet som ansatt ved en par anledninger).

Problemet er nemlig at det er den samme fangruppen som deler tekstene hele tida. De er Tordenskiolds soldater. Derfor har jeg har skrevet i noen sammenhenger at Document og Rights ikke når utover menigheten sin. Men menigheten er engasjert og trofast, og gir mye tilbake til «ledelsen» i form av ros og delinger.

Liten gruppe som deler mye

«I 2020 var både Document og Resett større på sosiale medier enn Aftenposten,» skriver Faktisk.no, og legger til:

«Mens Aftenposten er en av Norges største aviser, drives de to alternative nettstedene med knappe ressurser. Likevel kom Document på 6. plass og Resett på 7. plass på listen over nettsteder som gjorde det best i sosiale medier i fjor. Aftenposten kom på 8. plass. Det viser tall fra Storyboard (...)»

Det er lett å forstå at slik statistikk styrker moralen i små redaksjoner, som føler seg marginaliserte og uglesette. «Hevnen er søt! Vi er større enn Aftenposten og puster VG i nakken!»

Men fakta er at en nokså liten andel av det norske folk sprer så mange av sakene fra disse redaksjonene så jevnlig, at de slår et stort riksmedium som Aftenposten.

Faktisk.no har funnet ut at noen Facebookgrupper, med tusenvis av medlemmer, deler saker fra alternative medier. Det gjelder Facebookgruppene «Hege Storhaugs tilhengere», «Vårt Lille Land», «Høyresiden, «Norge Først <3», «Vi som har fått nok av diktaturet på Stortinget», «Nei til EØS og Schengen. Ja til norsk suverenitet!» og «ERNA MÅ GÅ AV!» og Sians offisielle Facebook-gruppe. Mange personer er nok medlem av flere grupper.

Dette gir imponerende tall på mengden engasjement. Men som mål på makt, innflytelse og gjennomslag, blir tall på stort engasjement i sosiale medier, basert på aktivitet fra noen fåtallige fangrupper (av Faktisk.no kalt ekkokammer), nesten helt irrelevant.

Dette er mest parodisk når det gjelder Rights.no, som jo både framstiller seg som tenketank og i femten år har mottatt statsstøtte i den egenskapen – men som likevel er det nettstedet som de siste årene er mest avhengig av fangrupper for å nå høyt på Storyboard.

Fortjener HRS statsstøtte?

Human Rights Service (HRS), som altså driver nettstedet Rights.no, får 1,8 millioner kroner i året over statsbudsjettet.

Faktisk.no påpeker: «Nettverket til Rights.no består av 216 Facebook-grupper og -sider. (...) Det er Hege Storhaugs Facebook-side som skaper mest engasjement for Rights.no. I perioden Faktisk.no har sett på, har denne siden stått for nesten 58 prosent av alt offentlig engasjement. Nest mest engasjement skaper Rights.nos offisielle Facebook-side, etterfulgt av gruppen ‘Hege Storhaugs tilhengere’.»

Dette må man jo si er et viktig funn: Suksessen til HRS i sosiale medier er knyttet til tre FB-kontoer.

For dersom HRS opptrer mer som «digitale junkies» (et uttrykk jeg leste i siste Prosa), som skriver spissede artikler på egen nettside for sin trofaste menighet, burde de jo finansieres av samme menighet. I stedet burde aktiviteter som skolebesøk og debattmøter – bidrag i den allmenne og åpne offentlighet – være gjenstand for offentlig støtte. Ikke repetitive aktiviteter på egen blogg, som leses av, la oss si, under fem prosent av befolkningen.

Ja, det er et spørsmål om tekstene leses noe særlig i det hele tatt, før de spres. Tekstene som skrives er i stor grad formelaktige referater av nyhetssaker fra andre medier i inn- og utland, om bare et knippe temaer, og der overskrift og ingress ofte sier det meste om hva som blir konklusjonen.

Bør forvente profesjonalitet

Faktisk.no har spurt informasjonsansvarlig Hege Storhaug om kommentar, men «har ikke fått svar». Daglig leder Rita Karlsen liker heller ikke å svare på spørsmål eller påstander fra medier, så vidt jeg har registrert. Det er jo også rart for en tenketank, som burde gripe anledningen til å snakke til en bredere opinion når de har sjansen.

Redaktør i Resett, Helge Lurås, har derimot svart Faktisk.no. Lurås mener at Faktisk.no forsøker å sverte Resett ved å gi dem som deler artiklene deres «merkelapper med en negativ klang», og han beskriver artikkelen som «en drittpakke som vitner om et tvilsomt menneskesyn hos Faktisk.no». Han legger til at de ikke kan «holdes ansvarlig for eller knyttes til det mennesker som deler våre artikler måtte mene».

Lurås har full rett til å forsvare eget nettsted mot det han mener er helt feilaktige merkelapper, og at et medium selvsagt ikke kan ta ansvar for hva en leser måtte mene eller gjøre ellers. Redaktørers ansvar stopper ved egne spalter.

Vi trenger alternative medier, men vi bør forvente en mer profesjonell organisering og voksen opptreden fra Document og HRS. Tillit utover egen menighet (ekkokammer), må bygges stein for stein. Og man må finne seg i å bli forsket på, og svare vennlig, men bestemt på spørsmål man får. Så har man rett til å avvise feilaktige merkelapper og påstander, som Lurås gjorde.

Kronikken er en bearbeidet versjon av et Facebookinnlegg.