Matposediakonien er ikke problemet

Takk til kollegaer Stephanie Dietrich og Bjørn Hallstein Holte for å løfte frem betydningen av at diakoni ikke kun skal være «matposediakonien», men også strukturell kritikk av fattigdommens årsaker og vekstvilkår (Vårt Land 11. oktober). Men det er grunn til å spørre om forholdet mellom matposediakoni og strukturell kritikk er langt mer kompleks enn det Dietrich og Holte tar høyde for.

Hvis vi ser på kun de siste 12 måneder, har diakonale aktører levert solide bidrag som har skapt offentlig oppmerksomhet rundt de politiske dimensjonene ved fattigdom i Norge.

Eksempler på dette er Frelsesarmeens samarbeid med FAFO om rapporten Veldedighet i velferdsstaten: Hvem trenger hjelp til livsopphold fra de frivillige organisasjonene?(2023)og rapporten I count: Bostedsløse EU-migranter i Norge (2023) fra Bymisjonssenteret Tøyenkirkens Avdeling for fattige tilreisende. Frelsearmemens rapport nådde helt frem til Debatten på NRK, og satte fattigdom på dagsorden på en måte som fikk langtrekkende konsekvenser. Så sent som 5. oktober gikk Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og Røde Kors sammen om å påpeke humanitær krise blant de fattigste i Norge.

Disse eksemplene viser at det ikke er noen nødvendighet i fremstillingen av forholdet mellom «matposediakoni» og arbeid med strukturelle kritikk som motsetninger. For er Frelsesarmeens arbeid eller Avdeling for fattige tilreisende på Bymisjonssenteret såkalt «matposediakoni» eller strukturell kritikk? Svaret blir: begge deler.

To tanker i hodet samtidig

Både Avdeling for fattige tilreisende og Frelsesarmeen driver med salg og utdeling av mat, klær, rådgivning og fellesskap. Hos begge er konkret hjelp og bistand forstått som et mål i seg selv, fordi det gjør at mennesker i marginaliserte situasjoner faktisk får det bedre.

Men de har også til felles at nærkontakten med mennesker forstås som en kilde til kunnskapsproduksjon om forholdene for mennesker som lever i marginaliserte situasjoner. Begge har til felles at denne kunnskapsproduksjonen kommuniseres ut i samfunnet på en ikke-sentimental og saklig måte, i form av kritikk av politiske løsninger og forslag til ny politikkutvikling. Dette er forbilledlige eksempler på diakoni som strukturell kritikk.

Problemet er derfor ikke matposediakonien. Man kan til og med snu forholdet på hodet og si at nettopp det praktiske arbeidet blir en måte for diakonale aktører å komme i kontakt med og skape tillitsfulle relasjoner til dem man ønsker å reise en strukturell kritikk på vegne av og sammen med. Matposediakonien er derfor en forutsetning for å ha kjennskap til den reelle situasjonen til mennesker i marginaliserte situasjoner. Potensialet for paternalisme i diakonien er lagt større hvis man ikke skaper arenaer hvor mennesker selv kommer til ordet med sine fortellinger, ønsker og liv. En forutsetning for at diakoni blir en slik arena, er selvsagt at den praktiske diakonien er ledes ut fra solid sosialfaglig kompetanse.

Fungerer diakonien som tenkt?

Viktigere enn å kritisere matposediakonien i seg selv, er å spørre hvilke premisser – ideologiske, forestillingsmessige, organisasjonsmessige – som må være til stede for at praktisk arbeid blir et utgangspunkt for kunnskapsproduksjon om politikkendring.

Ett slikt premiss handler om forholdet mellom menighetsdiakoni og institusjonsdiakoni: Felles for disse eksemplene er at de ikke stammer fra menighetsdiakonien, men institusjonsdiakonien. Det innebærer at aktørene rår over helt andre ressurser, både kompetansemessig, budsjettmessig og nettverksmessig enn det som er vanlig menighetsdiakon gjør. Det er også et tankekors at Avdeling for fattige tilreisende ikke har noen ansatte med master i diakoni, men en jurist. Frelsesarmeen samarbeidet med eksterne forskere, som FAFO.

Spørsmål i forlengelse av denne observasjonen er om Den norske kirkes organisering av diakontjenesten og Plan for diakoni som rammeverk setter ansatte og frivillige best mulig i stand til å utløse det potensial for strukturell kritikk som finnes i «matposediakoni». Det er også verd å spørre om Den norske kirkes forståelse av diakoni som «evangeliet i handling» har en – selvsagt uintendert – uheldig slagside som vektlegger praktisk handling i motsetning til å forstå diakoni som kunnskapsutvikling, strategisk tenkning og politikkutvikling.

Det er i disse spørsmålene vi må starte, ikke i diskreditering av å gi de fattige mat.