Majoritetens iskalde skuldertrekk

I dag hylles mangfold i alle kanaler, og vi liker å se på oss selv som et raust folkeslag. Den nylige markeringen av muslimenes id-feiring på NRK er et eksempel på at man velger å fremme det som er annerledes. Og det viser at det går an å lage innhold som opplyser i stedet for å tråkke på.

Likevel er det ikke bare enkelt å fremme kristendommen i offentligheten.

Når lederen i Norges Kristne Råd, med sitt store kristne nettverk, deler «Eid Mubarak»-hilsen på Facebook, så får det langt flere «likes» enn når hun deler den tverrkirkelige kristne Pinsefestivalen som ble arrangert denne uken. Det er en liten detalj, men likevel et tankekors, og jeg mener vi kan bidra med større raushet mellom kristne alle mann.

Ungdomsår preget av toleranse

I mine barne- og ungdomsår levde vi fint med at vi som unge kristne hadde litt forskjellige retninger og prioriteringer i kirkene. Jeg hadde klassevenner fra ulike kristne miljøer, og var med på ungdomssamlinger både i Pinsemenigheten, i Frelsesarmeen og i Metodistkirken.

Jeg var glad for at så mange ungdommer sang og lovpriste Jesu navn, det hadde vi til felles. Samtidig lengtet jeg etter en personlig og indre utvikling i etterfølgelse av Jesus i hverdagen. Den hjelpen fant jeg ved forkynnelsen i BCC, så jeg forble der. Jeg respekterte mine venners retningsvalg, og de respekterte mitt.

Siden jeg selv tilhører et trossamfunn som tidligere ville blitt definert som en «dissentermenighet», er det ekstra viktig for meg å forstå hvordan andre troende har det. Jeg har alltid hatt glede av å bli kjent med nye mennesker, og det er spennende å høre hva andre tror og mener, også når de er helt uenige med meg.

Jakt på sensasjoner

Som Alf Gjøsund nylig skrev i «Det skeive bildet av tro», er det likevel fortsatt greit å definere noen grupper som «utenfor» i Norge. Han påpekte at der det tidligere var kirkene som jaktet på dissidenter, er det nå interesseorganisasjoner med egne agendaer, folkevalgte på stemmejakt og ivrige journalister som vil sette spor etter seg, som står for jakten.

Dette gjør at mange vegrer seg for å flagge sin trostilhørighet i offentligheten. I tillegg bidrar medienes jag etter konflikt til at det kan være krevende å fremme sitt kristne ståsted.

Kristentroen handler om et personlig Gudsforhold. Den handler om at Den hellige ånd er en hjelp og kraft i dagliglivet. Den handler om at jeg ønsker å følge de bud Jesus ga oss i Bergprekenen.

Dette er virkelig noe å fortelle om, men det er ikke så sensasjonspreget at det slår an i mediene. Det kan derimot smelle i kommentarfeltene på sosiale medier hvis en er litt for frimodig om sin kristne tro.

Iskalde skuldertrekk

I Norge lever vi for så vidt i fred med hverandre, men det er ikke en selvfølge at respekten for andres trostilhørighet og egenart ivaretas.

Det er flott at hilsener til den muslimske høytiden nå er allment akseptert. Men i andre tilfeller kan majoritetens skuldertrekk være ganske så iskaldt når det er snakk om å stå opp for retten til å utøve sin tro, særlig når det går på tvers av flertallets meninger.

Det blir stille. Bør vi ikke som kristne like frimodig anerkjenne hverandres arbeid, selv om vi ser og gjør ting litt forskjellig?

Bør møtes med respekt

For min del har jeg fortsatt venner og kontakter både i Pinsebevegelsen, i Metodistkirken, i Frelsesarmeen og flere andre kirker. Jeg setter pris på å høre hvordan de løser utfordringer i menighetene, hvordan de arbeider for å gi barn og ungdom gode kristne fritidstilbud, og hvordan de driver misjon både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg er takknemlig for det gode arbeidet mange gjør, og sier det høyt. Og det er ikke en motsetning til at jeg finner stor glede av fellesskapet med mine trosfeller i BCC, at jeg prioriterer å bruke tiden min på det, og at jeg har et godt liv ved at jeg lever det vi lærer der.

Vi trenger ikke se alt likt, vi behøver ikke være enige om alt, men vi bør møte hverandres egenart med respekt – uansett hvem vi er eller hvor vi hører til.