Livet i et sluttperspektiv

Åste Dokka reflekterer over å se tilbake på livet når det nærmer seg slutten (VL 8.1.). Til langt opp i årene ser vi nok alle «livet gjennom frontruta» slik Dokka så treffende formulerer det. Men en dag vokser erkjennelsen frem at veien mot slutten er kortere enn den vi til da har vandret. Og vi vet at den blir stadig kortere. Jeg kan huske da jeg selv begynte å lese dødsannonsene i Aftenposten etter å ha oppdaget at en av mine ungdomsvenner var gått bort. Det ble på en måte et «memento mori».

Dokkas refleksjoner er interessante, og de berører. Mange av oss som står langt nærmere sluttfasen, har også våre refleksjoner. Ja, vi ser både gjennom «frontruta» og ikke minst i «bakspeilet». Men vel på vår måte.

Livstretthet

For nokså mange år siden lyttet jeg til et radiointervju med en av tidens interessante og betydelige kulturpersonligheter. En lang og vellykket karriere nærmet seg sin avslutning. Det var ikke unaturlig å spørre om det fristet å leve livet om igjen. Svaret kom raskt og var kort: «Det får være nok med den ene gangen.»

Hva som lå i svaret, kan man fundere over, og jeg har gjort det siden. Livet hadde kanskje ikke vært så storartet bak all berømmelsen? Kan hende det hadde vært mye tungt å bære bak fasaden. Men her var ingen bitterhet, men et drag av noe annet, av livstretthet. På dypet kanskje en skeptisk, ja, nærmest nihilistisk erkjennelse av at livet har til sist ingen dypere verdi som gjør det fristende å leve det en gang til. Kan hende livet hadde vært helt og fullt bestemt av blikket fremover gjennom «frontruta», så kom tiden da man så i «bakspeilet». Og man stirret inn i tomheten.

Så mye, ja, kanskje hadde alt til sist vist seg å være forgjeves. Denne stemning og erfaring gjenfinnes også i Bibelen, i boken Forkynneren, i Det gamle testamente.

Troens struktur

Det kan brukes mange metaforer til å belyse de spørsmål som vi her berører. For en del år siden kom jeg i samtale med en «om livet», som det heter. Vedkommende hadde sett tilbake på sitt eget liv, det var som avspilling av en film. Litt flimrende, men mangt, ja, meget sto klart. Noen scener hadde et godt og vakkert lys over seg. Andre var selvsagt mer grå, men hadde likevel fått stor betydning.

– Tenk om jeg kunne ha spilt livsfilmen min en gang til, sa min samtalepartner – da ville jeg ha gjort en del scener helt annerledes. Jeg ville ha handlet på en annen måte, ikke fordi de var kjedelige eller svekket min mulighet for lykke, men fordi det var noe jeg så gjerne ville ha sett ugjort mot andre. Slik kan viljen til kritisk livsoppgjør, kristelig formulert og praktisert ved anger og bot, uttrykkes. Mange eldre mennesker jeg har kommet litt nær, tenker på denne måten. De vil gjøre seg klare for avskjed.

For oss katolikker er dette troens egen struktur. Vi lever i det sakramentale skriftemålet med bekjennelse, anger og bot, avløsning og restituering, som kan helbrede hva synd har ødelagt. Slik åpner vi oss ved å overgi oss til Gud i Kristus og hans nådes helliggjørende virkning i våre liv. Til sist ser vi bare gjennom «frontruta» – til møtet med Kristus og det fullkomne fellesskapet med Ham.