Lettvint teologi om trans
KJØNN: Vi er alle kalt til å tjene Gud, og slik sett er det helt uproblematisk at transpersoner blir prester. Men å akseptere transpersoner, og å bekrefte deres menneskeverd, betyr ikke at Gud har skapt et kjønnsmangfold.
Nyheten om at en ikke-binær transperson skal ordineres til prest i Den norske kirke har skapt debatt. Etter min mening har for mye handlet om personen det gjelder og for lite om vanskelige spørsmål om kjønn.
For få dager kunne TV2 fortelle at «den første åpne ikke-binære transpersonen» snart skulle ordineres til prest (15/1 24). Det skjedde et par måneder etter at Aftenposten fortalte om at en annen person var «Norges første åpne ikke-binære prest» (11/11 23). Så minst to personersom ikke vil bruke begrepene «mann» og «kvinne» om seg vil nå være prest i Den norske kirke.
Jeg mener det er viktig å diskutere åpent hva både kirken og samfunnet bør tenke om kjønn og transpersoner. Stikkordene er mange. «Født i feil kropp», «juridisk kjønn», «pubertetsblokkere», «pronomensbruk» er bare noen av dem. Men kan vi gå inn i slike debatter uten at det oppfattes som et personangrep på de personene det gjelder? Jeg håper det.
Selv ønsker jeg ikke å diskutere enkeltpersoners fortellinger om eget kjønn. Isteden vil jeg ha dialog med teologer og kirkeledere og å forholde meg til den teologiske debatten. Særlig synes jeg det er viktig å diskutere om det gir god mening for en kirke å hevde at kjønn ikke primært handler om biologi, men om opplevd identitet.
Alle er skapt i Guds bilde
De siste dagers debatt om kirkens forhold til trans fikk temperatur etter at kirkerådsmedlem Therese Egebakken skrev at det er «svært alvorlig» at kirken gir en prestestilling til et menneske «uten kjønn» (VL 15/1). Hun spurte videre om det er god teologi å hevde at «Gud skaper mennesker uten kjønn». Hennes svar var: «Gud skaper mennesker til å være enten mann eller kvinne».
Bør en kirke endre sin teologi om kjønn fordi noen hevder at de ikke passer i kategorien «mann» eller «kvinne»?
Jeg kan forstå at noen oppfatter spørsmålene fra Egebakken, og kritikken hennes, som en form for personangrep. Slik sett er det omtrent som forventet flere har svart at Gud har «skapt oss alle i sitt bilde», også de som definerer seg som transpersoner eller som «ikke-binære». En slik respons er forhåpentligvis å slå inn åpne dører. Det bør være full enighet blant kristne om at alle mennesker – uansett kjønnsidentitet – er skapt av Gud og elsket av ham. Kristne har utvilsomt et ansvar for å møte transpersoner med nestekjærlighet og godhet.
Den viktige uenigheten handler således om andre ting. Først kan vi spørre: Bør en kirke endre sin teologi om kjønn fordi noen hevder at de ikke passer i kategorien «mann» eller «kvinne»? Enda mer fundamentalt er spørsmålet om Gud faktisk ønsker – ja, at det er hans plan – at noen mennesker skal oppleve en konflikt mellom sitt biologiske kjønn og sitt opplevde kjønn. På fagspråket snakkes det om «kjønnsdysfori» eller «kjønnsinkongruens».
Født sånn eller skapt sånn?
Etter min mening bør vi svare ved å skille mellom hvordan vi mennesker er «skapt» og hvordan vi mennesker er «født». Det faktum at vi alle er skapt av Gud med samme menneskeverd betyr ikke at vi er født nøyaktig som Gud ønsker det. Noen er født med sykdommer og misdannelser, og hvis en slik realitet er å forstå som skapt av Gud, blir det vanskelig å forsvare medisinsk behandling av en hjertefeil rett etter fødselen.
Det faktum at vi alle er skapt av Gud med samme menneskeverd betyr ikke at vi er født nøyaktig som Gud ønsker det
Vi bør kunne erkjenne at skaperverket – og vi alle – ikke (lenger) er perfekt og uten feil og mangler. Slik er det fordi vi lever i en verden der synden råder. Den synden jeg da sikter til er mye mer enn individuelle syndige handlinger. Faktum er at ingen av oss blir født uten noen feil eller avvik, selv om vi er skapt verdifulle, unike og med et ukrenkelige menneskeverd. Vi opplever alle at noe er galt med oss. Vi er alle egoistiske, selvopptatte og kan ha følelser som er plagsomme eller feilaktige. Det er ikke fordi Gud vil at det skal være slik eller at Gud har ønsket å skape oss slik.
Likevel er vi alle kalt til å tjene Gud. Slik sett er det helt uproblematisk at transpersoner blir prester. Vi blir ikke diskvalifisert i Guds rike av å stå overfor utfordringer – uavhengig av om det handler om kjønnsidentitet, seksualitet eller helt andre ting. Men å akseptere transpersoner, og å bekrefte deres menneskeverd, betyr ikke at det er god teologi å erklære at det finnes flere enn to kjønn eller at Gud har skapt et kjønnsmangfold.
Gud skapte to kjønn
1. Mosebok 1,27 fastslår at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne». Jesus bruker samme formulering når han snakker om ekteskapet for eksempel i Matteus 19,1-12. Derfor bør kristen teologi hevde at Gud skapte to kjønn. Det betyr ikke å fornekte eksistensen av transpersoner. Men siden vi alle, biologisk vurdert, har en (biologisk) far og en (biologisk) mor, er det urimelig å forlate en såkalt «tokjønnsmodell».
En kristen kirke bør ta mennesker – med alt de kjenner på og kjemper med – på alvor. Vi skal ikke avfeie fortellinger fra mennesker som presenterer seg som «ikke-binære». Men det er urimelig å lage en helt ny teologi om kjønn basert på ideen om at kjønn primært er en subjektiv følelse. I kristen tenkning er kjønn en gitt realitet som Gud har skapt.
