La barn være barn

Jeg vil understreke at dette er min personlige mening.

Jeg synes det er bra at vi som samfunn har et fokus på mangfold og inkludering. Alle mennesker har sin egen identitet, og behov for aksept fra andre.

Transpersoner er en spesielt sårbar gruppe. Mange sliter med alvorlige psykiske vansker, og de har en høy selvmordsrate. De er utsatt for svært mye negativ oppmerksomhet, hets, mobbing, vold og trusler. Man kan med god grunn si at det ikke er lett å være transperson.

Min barndom

Jeg er selv en person som alltid har vært annerledes, og som barn var jeg mye forvirret. Familien min var medlemmer av Jehovas vitner. Jeg vokste opp i trygge rammer og kjærlighet, men det var også mye jeg ikke fikk være med på og friheten min var ganske innsnevret.

Men det var også en annen grunn til at jeg ikke følte jeg passet inn noe sted. I dag har jeg funnet ut at jeg er ikke-binær.

Jeg ser ut som en ganske vanlig jente. Men jeg føler meg ikke som en kvinne – gjør noen egentlig det? Jeg har spurt noen venner av meg; hvordan er det å føle seg som et kjønn? Men kjønn er ikke en følelse. Utilpass derimot, er en følelse. Og det er kanskje der det ligger; noen er utilpass med det kjønnet de ser ut som, og vil se ut som det motsatte. Den følelsen har jeg kjent på. At det er ekkelt hvordan kroppen utvikler seg. Jeg syntes for eksempel det var helt forferdelig å få pupper. Jeg har alltid hatt en atletisk kropp, så puppene var heldigvis små. Men jeg likte det ikke. Jeg ville være helt flat.

I dag kan man få pubertetsutsettende hormonbehandling. Hadde jeg visst om det som barn, ville jeg nok ønsket å få det. I dag er jeg usikker på om det egentlig hadde gjort noen ting bedre. For hvorfor skal man utsette puberteten? Fordi man synes den er skummel? Fordi man synes det er ekkelt? Livet er skummelt og ekkelt innimellom. Det er mye bedre å snakke med de barna som føler på denne angsten, slik at de kan bli trygge og ikke tenke at det er noe galt med dem.

Undervisning i kjønnsidentitet

Forrige uke fulgte jeg nyhetssaken til NRK, der en skole i Porsgrunn hadde undervist om kjønnsidentitet til åtteåringer. Lars Martin Lillevold, som er far til en av guttene i klassen, ble intervjuet. Det skal nevnes at han er selv lærer i en barneskole og pastor i en frikirke. Slik jeg forstår ham er han ikke imot verken homofile eller transpersoner, men han er bekymret for at kjønnsidentitet blir undervist til barn på åtte år. Lillevold frykter at det vil skape forvirring hos barna.

Men dette er en gammel påstand. Da homofiles rettigheter ble mye diskutert på 2000-tallet, var det dem som mente at barna kunne begynne å tro at de var homofile hvis man snakket med dem om det. I dag vet vi at legning er noe man er født med. På samme måte er også transpersoner født sånn.

Å fortelle barn at noen mennesker ikke føler seg som det kjønnet de er født som, vil åpenbart få barn til å reflektere over temaet – men vil det gjøre dem forvirret over egen identitet? Vil det gjøre at de blir usikre på hvilket kjønn de er eller gi dem psykisk uhelse? Ingenting tyder på at mer kunnskap og åpenhet om legning og kjønnsidentitet gjør folk syke, snarere tvert imot. Åpenhet er et skritt i riktig retning for å gjøre livet lettere for alle.

Derimot er det et stort paradoks at samtidig som vi er så åpne for individualitet og flytende kjønnsroller, så har samfunnet har en sterk ide om hvordan jenter og gutter skal være. Fortsatt er det forventet at guttene skal være sterke og tøffe og at jentene skal være snille og søte. Hvorfor er det sånn at hvis en gutt ikke er tøff og sterk så er han homo, og hvis en jente er guttete så er hun trans? Hvorfor skal folk plasseres inn i båser? Kan vi ikke bare være mennesker? Hvorfor tar jenter fillers og silikon i kroppen sin, mens guttene går i treningsstudio for å pumpe muskler? Hvorfor er det ingen som tenker at de er bra nok lenger?

La barn være barn

I klasserommet til gutten på åtte år, ble alle elevene bedt om å skrive på en lapp hvilket kjønn de føler seg som. Her synes jeg at læreren burde tenkt seg om en gang til. Jeg regner med at den lille «undersøkelsen» ble gjort anonymt, men likevel undrer jeg meg over hvilken nytte den gjorde. Klarer ikke barna å tenke selv, må de spørres for at de skal begynne å undre seg? Jeg tror læreren prøvde å ufarliggjøre at noen føler seg som det motsatte kjønn – og det er fint, for det er jo absolutt ikke farlig at barna våre oppdager at de kanskje er homofile eller ikke er stereotypiske versjoner av kjønnet de er født som. Men jeg er enig med Lars Martin Lillevold i at vi må la barn være barn. Lar vi dem egentlig være det?

Forskning viser at barn og ungdom i dag har dårligere psykisk helse enn før. Jeg tror det henger sammen med den enorme mengden informasjon de blir matet med fra de blir født. Vi bruker internett «hele» tiden. Mange barn blir avhengige av den lille skjermen som alltid viser noe gøyalt, noe som kan gjøre dem urolige uten stadig påfyll av underholdning. Foreldrene har også mindre tid sammen med barna sine enn før. Det er vanlig at både mor og far jobber fulltid og barna har fullbookede uker. Hvor blir det av den frie leken?

At skolen underviser barn om at noen føler seg annerledes enn de fleste andre, tenker jeg er det minste problemet. Men la oss være forsiktige med å presse dem inn i båser – uansett hvilken bås det måtte være.