Koranvers i kontekst: Mekka og Medina

Khadija Owdah holdt fast ved at det er én og samme gud i sitt innlegg i Vårt Land. Ulike syn på treenigheten så hun som ulike gudsforestillinger. Dette viser at vi har ulikt skriftsyn. Jeg holder skriftenes utsagn som autoritet. Jesus knytter seg helt opp til Gud Far og Den Hellige Ånd for eksempel i Joh 14,16, mens Allah avviser treenigheten i 4:171. I et innlegg i starten av august viste jeg flere forskjeller og konkluderte med at Koranens Allah ikke kan være samme åndsvesen som Bibelens Gud.

Det samme skjønner vi fordi arabisk-språklige muslimer som blir kristne, slutter å bruke Allah, de går over til Rabb = Herre.

«Disse har skjønt at Bibelens Gud er en annen enn han de trodde på før,» sa daglig leder for Kristent Arbeid Blant Arabere til meg. Iranske konvertitter går over til Khoda, Gud på farsi, eventuelt Khoda-vand = Gud lik, og tyrkere bruker Tanri.

Koranvers i kontekst

Jeg takker Owdah for oppfordringen om å se koranvers i kontekst. Dette er nødvendig for å forstå hvordan Koranen kan ha både en tolerant etikk som gjelder universelt, og en dualistisk etikk som inkluderer vold og drap på ikke-muslimer. På den ene siden sier Koranen at alle mennesker er skapt, men likevel er det ikke likeverd: Muslimer blir opphøyd, jøder og kristne omtales på en nedverdigende måte, i flere hundre vers.

Jeg ser et mønster: De humanistiske og tolerante versene kom mens Muhammad var i Mekka, de voldelige mens han var i Medina. Kontekst-forskjellen er klar: I Mekka var profeten og tilhengerne hans en liten minoritet, i Medina var han politisk og militær sjef.

Et viktig spørsmål er hva som gjelder når Koranen gir motstridende budskap. Allah gav selv svaret: det nyeste verset. «Når Vi opphever et vers eller gjør at det blir glemt, bringer vi et bedre eller likt.» 2:106, tilsvarende i 13:39 og 16:101. Det betyr at den tolerante etikken fra Mekka blir overstyrt av den til dels voldelige etikken fra Medina. Denne regelen nevnte ikke Owdah da hun trakk frem Mekka-versene 6:151-153 som eksempel på islams etikk.

Allah støtter religionsfrihet, skrev Owdah, uten kontekst.

Allah støttet religionsfrihet da Muhammad var i Mekka (109:6) og det første året i Medina (2:256), men ikke etter det. Da påla Allah sine troende å kjempe mot de vantro «helt til det ikke lenger finnes nedbrytning og all levemåte og livssystemet blir viet til Allah alene» (8:39) og ikke-muslimer betaler skatt i ydmykhet, 9:29.

Folk som vender bort, skal drepes, 4:89. I mange hadither sier profeten: «Hvis noen forkaster religionen, drep ham.» eksempelvis i Bukhari 4:52:260.

Jeg ser et annet mønster også: Når muslimer er minoritet i et samfunn, viser de til Mekka-vers. I samfunn hvor de har makten, er det Medina-versene som gjelder.

Til slutt en replikk til utsagnet at Allah er det arabiske ordet for Gud. Daglig leder for KABA, tidligere muslim med arabisk som morsmål, sier at «Allah» er et navn, mens det arabiske ordet for gud er «ila», det brukes i den islamske trosbekjennelsen.