Konsekvens både til høyre og venstre

Takk til teologistudent Sigvart Tveiten for hans svar til meg med tittelen: «Et uønsket kirkefolk». Vårt ordskifte har sitt utgangspunkt i Bispemøtets vedtak fra oktober 2020 som satte sluttstrek for presters mulighet til å reservere seg mot liturgisk fellesskap med kvinnelige kolleger.

Kjente anklager

Tveiten sier han er enig med meg om at Den norske kirke kan sette klare retningslinjer for sine ansatte. Han gjør heller ikke noe forsøk på å begrunne hvorfor reservasjonen mot kollegafellesskap med kvinner skal komme til uttrykk akkurat i gudstjenesten og ved nattverdbordet, og hvorfor den bare skal omfatte prester som er kvinner og ikke menn som støtter kvinners prestetjeneste.

Likevel beklager han biskopenes vedtak, og mener det er ensidig og uttrykk for manglende konsekvens: «Det ser ut til at prester blir forskjellsbehandlet med tanke på hva som er viktige og uviktige lærespørsmål.» Han etterlyser at vi biskoper griper inn overfor prester som etter hans mening avviser vår kirkes lære om dommens to utganger og fortapelsens mulighet, slik denne læren blant annet er uttrykt i Confessio Augustanas 17. artikkel.

Tveiten bringer her videre en innvending som jeg flere ganger har møtt. Biskopene anklages da for et ensidig fokus på avvikende oppfatninger blant kirkens mest konservative prester på «høyresiden», og manglende konsekvens overfor tilsvarende eller enda mer alvorlige avvik på «venstresiden». På denne måten mener man biskopene svikter i sitt tilsyn.

Frelse og fortapelse

Nå er kanskje spørsmålet om fortapelsen noe mer sammensatt enn Tveiten kan gi inntrykk av i sitt innlegg. For det første er det her mange ulike bilder og uttrykk i Bibelen om dette. De kan verken settes på en enhetlig formel eller tas helt bokstavelig.

Dertil mener jeg at det ut fra Bibelen er mulig både å be om og håpe på en frelse som til sist vil omfatte alle. Men et slikt håp kan ikke gjøres til kirkelære. Dertil står dommens dobbelte utgang og fortapelsens mulighet for sterkt i de bibelske tekstene, ikke minst hos Jesus selv. Dette har jeg skrevet mer utførlig om i min bok fra 2020: «Men hva med de andre?».

Dersom en prest glatt og utvetydig avviser dette punktet i kirkens lære, vil det gi grunnlag for at biskopen gjennom samtaler i første omgang søker å få klarhet i hva presten faktisk mener, og hva vedkommende vil forkynne offentlig. Eventuelle videre tiltak vil avhenge av innholdet i samtalene. I hvilken grad og i hvilket omfang slike læresamtaler om dette og andre spørsmål finner sted, har vel verken Tveiten eller jeg noen oversikt over. Her har hver biskop ansvar for eget bispedømme.

For egen del vet jeg ikke om noen prest i Bjørgvin som i sin forkynnelse setter seg ut over kirkens læregrunnlag. Skulle jeg få en melding om det, vil jeg måtte følge den opp.

Plass til troende lekfolk

Tveitens innlegg har overskriften «Et uønsket kirkefolk». På bakgrunn av den manglende konsekvens som Tveiten mener biskopene følger, spør han om det fortsatt er plass for «små og store vekkelsesbevegelser» i vår kirke. Til dette er svaret et tydelig ja. Våre menigheters liv og vekst er helt avhengig av troende lekfolks deltakelse og medarbeiderskap. Det gjelder selvsagt også dem som hører til de kristelige organisasjonene med røtter i vekkelsesbevegelsene.

Utgangspunktet for Tveitens og min dialog er imidlertid ikke dommen og fortapelsens mulighet, men Bispemøtets vedtak om samarbeid mellom prester uavhengig av kjønn. Dette vedtaket om gjensidig fellesskap i tjenesten mellom kvinner og menn handler for oss biskoper om troskap mot kirkens tro og bekjennelse.