Kjønn kan være mange ting

I min kronikk «Kirken og transdebatten» (VL 22.9) hevdet jeg at kirken har et særlig ansvar for å ta et oppgjør med religiøse begrunnelser for ikke å anerkjenne transpersoner og deres rettigheter. En slik manglende anerkjennelse begrunnes gjerne skapelsesteologisk med menneskets biologiske kjønnethet som skapt og villet av Gud. Dette mener man må trumfe en opplevelse av kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det biologiske kjønnet. På et slikt grunnlag er man skeptiske til behandling, og man anbefaler dem som opplever kjønnsdysfori å slå seg til ro med sitt biologiske kjønn.

Slik jeg leser ham, er det en tenkning i denne retning Fredrik Stormark gir uttrykk for i VL 5.10. Her hevder han at «å tale sant om mennesket» er å kun å snakke om kjønn som biologi, og at en forståelse av at kjønn også kan romme andre aspekter er en konsekvens av syndefallet. Hvordan kirken konkret bør møte transpersoner og mennesker med kjønnsinkongruens annet enn med å «vise medfølelse», sier han imidlertid ikke noe om.

Farlig nær trakassering

Mer konkret i så måte er den nylig lanserte nettressursen identitetogseksualitet.no som en rekke kristne organisasjoner står bak. I en tekst om kjønn og identitet hevdes det at løsningen på opplevelse av kjønnsinkongruens «ut fra et kristent perspektiv er ikke å anbefale kjønnskorrigerende eller kjønnsbekreftende behandling, men å holde fast på det bibelske perspektivet», nemlig at det er det biologiske kjønnet som er det primære. I fullt alvor diskuteres det her om det er riktig (av høflighet) å tiltale transpersoner med det navn og de pronomen de ønsker å bli tiltalt med, eller om man bør la det være fordi det ikke er «i tråd med sannheten å bruke et pronomen som ikke matcher personens biologiske kjønn».

Å åpne for en slik oppførsel kommer etter mitt syn farlig nær en kristelig legitimering av trakassering av transpersoner.

For kirken må troen på verden som skapt av Gud alltid ligge til grunn. Men skapelsesteologi må ikke brukes til å begrunne forestillinger om det «normale» eller «naturlige» som ikke lar seg korrigere av oppdagelsen av det mangfold som skaperverket faktisk inneholder. En kan heller ikke bruke bibeltekster som argument i spørsmål som helt ligger utenfor deres horisont.

Kropp og sjel

Ifølge en kristen skapelsesteologi er mennesket en enhet av kropp og sjel. Menneskets kroppslighet må derfor ikke nedtones, samtidig som forståelsen av mennesket ikke må reduseres til det kroppslige. At det kroppslige har en annen materialitet enn det mentale, betyr ikke at det mentale er noe mindre «virkelig». Det mentale inkluderer ikke bare flyktige følelser, men også mentale strukturer og disposisjoner som er dypt forankret i personligheten og uttrykk for en grunnleggende identitet

For personer som opplever kjønnsinkongruens, er en mental opplevelse av kjønn ikke uttrykk for følelser som lar seg påvirke gjennom emosjonsregulering eller terapi, men noe som er «gitt» i betydningen noe man ikke selv har valgt. Det er noe som bare «er der», slik også den biologiske kroppen «er der». At en slik identitetsopplevelse er gitt i subjektets opplevelse av seg selv, betyr ikke at det ikke også er en empirisk kjensgjerning, tilgjengelig for psykologisk undersøkelse og medisinsk utredning.

Kjønn kan være mange ting

At en slik forståelse skulle være uttrykk for en ideologisk farget virkelighetsforståelse, slik Ole Jakob Filtvedt antyder i sitt innlegg i VL 3.10, synes jeg er urimelig. Det jeg søker å beskrive, er ikke annet enn det som ligger i anerkjente medisinske beskrivelser av kjønnsinkongruens som «en markert og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og tildelte kjønn, som ofte leder til et ønske om endring» (WHOs diagnosemanual).

For Filtvedt er spørsmålet om hva kjønn er, en «kamp om virkeligheten». For meg er dette å gi kjønn nærmest en metafysisk status. Kan vi ikke i stedet ta utgangspunkt i at kjønn kan være mange ulike ting, alt etter i hvilken mening vi bruker kjønnsbegrepet? Som jeg påpekte i min artikkel, har kjønn både biologiske, sosiale og psykologiske dimensjoner. Biologisk sett gir det liten mening å snakke om mer enn to kjønn, mannlig og kvinnelig. Men det utelukker ikke at det kan finnes flere kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk. Og av slike kjønnsidentiteter kan det åpenbart være flere enn to, og de korresponderer ikke alltid med det biologiske kjønnet. Når man vurderer å definere et tredje juridisk kjønn, handler ikke det om å fornekte biologien, men om å ta konsekvensen av at noen har en kjønnsidentitet som ikke lar seg definere som mannlig eller kvinnelig (såkalt ikke-binær).

Respektfull og saklig samtale

Flere av de som har ytret seg i debatten, tar opp spørsmål jeg ikke berørte i min artikkel. For eksempel er Heidi Frich Andersen (VL 30.9) opptatt av hvordan slike spørsmål kan formidles til barn og unge på en måte som ikke skaper forvirring og usikkerhet. Det er et berettiget anliggende som ikke bør føre til at man unnlater å undervise om et mangfold som faktisk eksisterer.

Norges kristelige lege- og tannlegeforening (NKLF) er i sitt innlegg (VL 4.10) opptatt av kriteriene for å få såkalt kjønnsbekreftende behandling og argumenterer for en restriktiv linje i spørsmålet. Deres påpekning av den psykologiske utredningen av kjønnsinkongruens gjennomføres så grundig som mulig før det gjøres medisinske inngrep, er ikke vanskelig å slutte seg til. Men hva dette konkret betyr for diagnosekriterier og prosedyrer, hører for meg til omstridte medisinske spørsmål som kirken ikke har noen spesiell kompetanse på. Det forhindrer naturligvis ikke at kristne medisinere og andre kristne (inkludert teologer) kan engasjere seg i spørsmålet.

Samtidig er jeg overrasket over at foreningen går så langt i å så tvil om hele det faglige grunnlaget for å snakke om kjønnsidentitet, basert på noen generelle teologiske betraktninger. Hvilke praktiske konsekvenser dette får i møte med transpersoner og mennesker som opplever kjønnsinkongruens, blir for meg høyst uklart. Det blir heller ikke noe klarere av påstanden om «at medisinsk behandling ikke kan bestemmes av vitenskapelig evidens alene», noe som kan leses som en ganske oppsiktsvekkende påstand fra en forening for helsepersonell.

Filtvedt peker i sitt innlegg på nødvendigheten av en «respektfull og saklig samtale om det som står på spill.» Det er noe jeg slutter meg til, og som jeg håper kan prege den kirkelige samtalen om disse spørsmålene.