Kjære biskop! Vi er mange som ikke forstår hvorfor presten vår flyttes

Biskopen i Stavanger meldte tirsdag i forrige uke at soknepresten i Jørpeland permitteres og at han deretter flyttes til et annet tjenestested. Hun uttaler at beslutningen er endelig.

Dette er en trist sak. Menigheten er opprørt. Selv om vi ikke kan samles på grunn av pandemien, går likevel diskusjonene livlig. Det snakkes på butikken, i turløypene, over hagegjerdet. I sosiale medier koker det litt, men det er overraskende lite hat og løse rykter. Vi skjønner rett og slett ikke hvorfor. Spør vi om bakgrunnen for vedtaket, er svaret at dette er en personalsak og er unndratt offentligheten.

Bård Boye er en elsket prest

Det er allment kjent at det har vært, og er, en personkonflikt i menighetens stab. Samtidig uttaler biskop og stiftsdirektør, implisitt, at prest Bård Boye ikke er en del av konflikten. Derfor virker vedtaket om forflytning merkelig.

Bård Boye er en elsket prest på Jørpeland. Han er imøtekommende, varm og omsorgsfull. Han ser den enkelte. Han er populær blant konfirmantene. Han tilpasser ikke forkynnelsen for å bli populær, men peker tydelig på Jesus. En bønnens mann. Respektert fordi han er ekte.

At presten er viktig for oss ble demonstrert da enkeltmedlemmer tok initiativ til å tenne fakler på kirketrappen sist torsdag kveld. I løpet av kvelden ble det tent nærmere 490 fakler. Det tilsvarer omtrent syv prosent av befolkningen i Jørpeland. For å illustrere: Hadde noe tilsvarende skjedd i Stavanger, hadde det vært 9100 tente fakler foran domkirken. I Oslo hadde det da lyst 47.600 fakler.

Konservativ teologisk, men radikal i sitt virke

Bård Boye er konservativ teologisk, men ytterst radikal i sitt virke. Derfor er det verdt å merke seg at han er populær og respektert ikke bare i menigheten, men i store deler av Strand kommune.

Jørpeland menighet er en kjent for stor aktivitet og mange entusiastiske frivillige. Gudstjenestebesøket, før pandemien, har ligget på rundt 100 personer på «vanlige» søndager.

I året før pandemien stengte det meste, hadde vi et «mantra» i menigheten: «Å snakke sant om livet». Mennesker fortalte om at livet ikke bare er en fest for de troende heller. Ja, også presten delte av egne erfaringer. Det var ingen dyrking av lidelse, men sannheten om at, «Han lar det regne på rettferdige og urettferdige» som det står i Skriften (Matt 5.45). Presten har vært tydelig på å vise en vei videre. Hvordan Herren holder oss i hendene til tross for sykdom og ulykker.

I Strand bryter kristne ned skillelinjer

I Strand kommune står den kristne troen sterkt. Det er mange godt besøkte menigheter og forsamlinger. I stedet for harde fronter mot hverandre, har vi fått et godt samarbeidsklima og stor respekt for hverandre. Jeg pleier å si at, «Vi tror på den samme Jesus, men vi snakker litt forskjellige dialekter».

Organisasjonene på bedehuset (Husmenighet, Normisjon og Sambandet), Klippen pinsemenighet, Frelsesarmeen og Kirken, har for eksempel fordelt noen diakonale oppgaver. På den måten kan de som er engasjert i et felt, være aktive uten at vi tråkker i hverandres bed. Det er også med på å bryte ned skillelinjer.

Det drives rusomsorg, mor/barn-gruppe, besøkstjeneste, hjelp til fattige (ja, de finnes, men vi skjuler det med andre ord), Alpha-kurs og så videre. Kirken har også husgrupper, godhetsuker, sorggruppe, «Åpen kirke» med vekselsvis lovsangkvelder og stille kvelder, ungdomskor, søndagsskole og sikkert andre ting som jeg ikke kommer på i farten.

Bård Boye er en aktiv pådriver og inspirator i dette.

Biskopen må erkjenne belastningen

I en menighet vil det alltid være meningsforskjeller. Heldigvis. En sunn debatt kan føre oss alle videre. Å gå i skyttergravene vil bare hemme vekst og menigheten stagnerer.

Presten vår har ikke innordnet seg biskopens innstramminger når det gjelder liturgi. Han er en vektig taler som griper tak i det viktigste, men preker ikke alltid over søndagens tekst.

Dette har falt noen tungt for brystet. Likevel må det gå an å leve med det. Det samme gjelder valg av salmer og sanger. Der er det også forskjellige oppfatninger. Selv liker jeg gamle slitesterke salmer. Andre vil ha enklere lovsanger, noen av dem engelske. Menigheten har valgt en løsning hvor det skal være noen elementer av alle slag i gudstjenesten. Det fungerer.

Vi er flere i Jørpeland menighet som frykter at begrunnelsen for å flytte presten er kamuflert som en personalsak for å unndra den fra offentligheten. Jeg håper inderlig det ikke er tilfelle. Men selv om biskopen mener dette er en sak hun ikke kan uttale seg om bør hun erkjenne hvor belastende slike spekulasjoner er for oss som trenger å vite hvorfor presten vår forsvinner.

Kirkens oppdrag - er ikke det å spre evangeliet om Jesus? Frans av Assisi sa, «Spre evangeliet – om nødvendig med ord». Praksis og diakoni er viktig. Eller er formelle rammer det viktigste?

Hva oppnås ved å flytte presten?

1. Det er kjent at det er en konflikt i menighetens stab. Denne endres kanskje ikke selv om Boye flyttes.

2. Frivillige går lei og trekker seg. Det skjer allerede.

3. Splitting, forvitring og frafall fra menigheten.

4. Hvis biskopen mener presten er problemet, flytter hun det bare til neste menighet.

Biskop og prost har myndighet til å flytte prest Bård Boye. De kan med lov og kirkerett i hånden, bruke sin makt. Men, er det alltid smart?

For en leder kan det sitte langt inne å gjøre om en beslutning. Jeg har likevel opplevd personer i høye posisjoner som har vært voksne nok til å omgjøre vedtak når de ser at det er rett. Det er mennesker jeg har fått stor respekt for.

Jeg oppfordrer derfor Biskopen i Stavanger: Vend om!