Kirkevalget som veldig sært valg

Valgforsker Aardal sier til VL 15. juli at økt oppslutning ved kirkevalget kan være et problem, fordi «… passive medlemmer i DNK kan bli utslagsgivende». Dette bør nyanseres.

Formelt er det ca. 3 millioner medlemmer som har stemmerett. I årsrapporten for kirken for 2019 har man delt inn medlemsmassen (side 8, prosenttallene er føyet til i sitatet): «Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper: De som bruker kirken aktivt (24 prosent), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 prosent) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 prosent).»

Dermed kan det med betydelig rimelighet (om enn med svak dåpsteologi) hevdes at de velgerne som ikke er passive og som man derfor trygt kan få oppslutning fra, utgjør i hvert fall 24 prosent av de tre millionene, altså ca. 750.000. Ved valget i 2019 stemte 386.000, ved tidligere valg noen flere. Det er altså en god del å gå på før de passive blir utslagsgivende.

Aktive og passive kirkegjengere

Noen av de som stemmer, er nok likevel passive medlemmer, som bruker kirken svært sjelden, eller har et distansert forhold til den. Frykten for de passive er ikke av ny dato. I et innlegg 29.8.15 formidlet Vårt Lands daværende sjefredaktør en (skrekk?)historie under overskriften «Skal de som har et distansert forhold til kirken, bestemme like mye som de mest aktive?» Han berettet om en kvinne med valgkort: «Skepsisen lyste ut av ansiktet hennes da hun betraktet valgkortet som hun hadde fått tilsendt fra Den norske kirke. – Jeg har jo tenkt å melde meg ut, sa hun, men hadde knapt fullført setningen før hun la til: – Men før jeg gjør det, skal jeg i hvert fall benytte anledningen til å stemme på dem som vil gjøre kirken mer liberal». Dette er nok likevel ikke den typiske kirke-velger. Økt oppslutning fremtrer ikke som noe stort problem – det er sannsynlig at den primært vil komme fra de over 300.000 aktive som ikke stemte sist.

Et valg med dramatisk ulik innflytelse

Det virkelig sære ved kirkevalget er at velgerne har dramatisk ulik innflytelse, fordi alle bispedømmer har lik representasjon. Borg har 58.000 stemmeberettigede bak hvert av sine sju mandater, Nord-Hålogaland under halvparten, 23.000. Noe tilsvarende gjelder Sør-Hålogaland og Møre. Dette er sært – en velger i et lite bispedømme har dobbelt så stor påvirkningskraft som en velger i et stort bispedømme.

Enda sterkere særegenheter består i at ansatte i kirken velger egne representanter, i valg der det bare står noen få hundre bak hvert mandat. Biskopenes innflytelse er en sak for seg. I sjakk er en biskop verd fem bønder, ved kirkevalg ca. 40.000 velgere. Det er i overkant heftig.

Det videre arbeid med demokratisering av kirken bør ta opp disse særegenhetene. Det fremtrer som unødvendig med innsats for å få ned valgdeltakelsen.

Forøvrig inneholder Vårt Lands oppslag 15.7. om kirkevalget en feil i faktaboksen: Organisasjonen Kirken for alle stiller ikke lister ved årets valg.