Kirkevalget bør stå mellom kirkepolitiske lister
KIRKEDEMOKRATI: Den beste måten å avvikle valget på, er å ha et rent valg mellom ulike kirkepolitiske lister, slik vi også er kjent med ved ordinære politiske valg. Det betyr samtidig at de tradisjonelle listene, satt opp av en nominasjonskomité i hvert bispedømme, må falle bort.
Dette innlegget omhandler valgordningen for leke medlemmer til bispedømmerådene og Kirkemøtet. Dagens valgordning har åpenbare svakheter, og kan invitere til utilsiktet misbruk.
Den beste måten å avvikle valget på, er å ha et rent valg mellom ulike kirkepolitiske lister, slik vi også er kjent med ved ordinære politiske valg. Det betyr samtidig at de tradisjonelle listene, satt opp av en nominasjonskomité i hvert bispedømme, må falle bort. Det må i tilfelle vedtas i Kirkemøte 2022.
Kommende Kirkemøte står foran en spennende plenumsuke. Det er flere viktig saker som skal avgjøres, blant annet valgordninger og organisering.
For meg, som kun har vært tilskuer til Kirkemøtet, er det valgordningsspørsmålet som står mest sentralt. Jeg er mest spent på om vedtak fra Kirkemøtet i 2021, vil få en fornyet behandling. Mye er sagt om dette. Det skal få ligge. Kirkemøtet 2022 har en ny mulighet til å endre sitt vedtak i 2021 etter nye opplysninger. Jeg antar at de ulike grupperingene står fast på sine grunnstandpunkt. Når ny informasjon om at to nye nomineringsgrupper ønsker å delta ved valget i 2023, antar jeg at det vil ha betydning for at saken blir tatt opp igjen, til beste for gode kirkepolitiske valgordninger. Jeg mener at Åpen folkekirke her har et særlig ansvar. Ellers vil det trolig minst gå ytterligere fire år til, før vi får et enkelt valgsystem etter ordinære og kjente norske demokratiske prosesser.
Dagens valgordning ved valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, er et usynkront og uheldig valg. Det er lite demokratisk og uklart
Dagens ordning er lite demokratisk
Dagens valgordning ved valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, er et usynkront og uheldig valg. Det er lite demokratisk og uklart. Valget av representanter til bispedømmerådene og Kirkemøtet bygger egentlig på ulike prosesser med ulik basis for listeforslagene. Det kan, og det blir utnyttet.
Nominasjonskomiteenes lister er i sin natur uten noe program. Listene skal være bredt sammensatt, med representanter fra ulike «grupperinger» i kirken. Dette gjør at en stemme til denne listen blir å regne som et personvalg, mer enn et bevisst retningsvalg/saksorientert og «politisk» nøytralt valg. Det er i utgangspunktet en fin tanke. Men en slik «grasrotforankret» liste (gjennom nominasjonsprosessen og menighetsrådene), kan misbrukes med påvirkning på hvem som settes opp på listen. Videre kan det dokumenteres at profilering av enkeltpersoner, for eksempel gjennom annonser, kan påvirke hvem som blir valgt fra en liste. Hvis påvirkningen går i retning av sentrale kirkepolitiske spørsmål, blir det en uheldig utnyttelse av valgordningen.
Å utnytte dagens valgordning på denne måten, er fullt mulig og helt lovlig. Det har vist seg at de personene som blir profilert på denne måten, lettere, ved kumuleringer, vil kunne bli valgt fremfor andre på listen. Da faller betydningen av den lokale forankringen av nominasjonsprosessen bort, og politisk nøytralitet svekkes. I et demokratisk valg, kan vi ikke tillate at systemet kan utnyttes slik. Vi må ha et enhetlig valg.
Dagens valgordning ved valg av bispedømmeråd og Kirkemøtet, er et usynkront og uheldig valg. Det er lite demokratisk og uklart
Kirkepolitiske lister
Kirkepolitiske lister bygger på et program. De har ulik profilering, og vil gjenspeile folkeviljen på en annen, og trolig på en bedre måte, enn ved et personvalg. Egentlig var vel dette også tanken når det ved siste valg var to politiske lister ved valget til bispedømmeråd. Men vi har foreløpig ikke fulgt opp dette sporet.
Ved valget i 2023 kunne det bli fire eller enda flere lister. Også disse listene kan få innspill fra lokalt hold på hvem som er aktuelle som kandidater. På ulike måter kan en sørge for hvordan dette kan skje, og med det sikre lokal forankring. Men da må dette være som en generell ordning, uten tilknytning til en spesifikk liste. Den enkeltes ønske om listetilknytning, må nomineringsgruppene (de kirkepolitiske listene) selv stå for.
Når vi ved valget i 2023 trolig vil kunne forholde oss til minst fire lister, er også mangfoldsperspektiv ivaretatt. Uten lister fra en nominasjonskomite, vil vi få et valg mellom likeverdige lister. Vi får et valg og en sammensetning av et kirkedemokrati på bispedømmenivå også på landsnivå, som kirkens medlemmer har stemt inn etter hva de står for, og som gjenspeiler demokratiske prosesser.
Fortsetter ordningen med nominasjonskomiteenes lister, får vi et usynkront og lite demokratisk valg. Med nye opplysninger, er det nødvendig å se på vedtaket fra Kirkemøtet i 2021 om nominasjonskomiteenes lister. Utfallet burde kunne blitt et annet. Derfor håper jeg inderlig at dette blir tatt opp igjen i år under valgordningssaken. Jeg håper at de som leder Kirkemøtet, både i plenum og i den aktuelle komiteen får til dette. Flere har uttrykt sin misnøye med den aktuelle ordningen, og ønsker en annen demokratiseringsprosess og valgordning i Den norske kirke.
Vi er klar for samarbeid
Før avstemmingen på Kirkemøtet i 2021, hadde jeg samtaler med flere sentrale representanter for nominasjonskomiteenes lister, i tilfelle nominasjonskomiteenes lister skulle falle bort. Dersom det for de samme skulle være et tilsvarende behov for samarbeid med Kirken for alle, står vi til disposisjon for de som ellers kunne bli «listeløse» hvis listene til nominasjonskomiteene opphører. Vi er åpne. Vi finner ut av det. Det er absolutt en mulighet med et samarbeid med Kirken for alle. Vi har snakket sammen før, vi!
