«Kirken bør la staten forvalte ekteskapsinngåelse»
EKTESKAP: Det er tydelig i den pågående debatten at både såkalte liberale og konservative kristne ledere hevder kirkens eierskap til ekteskapet som institusjon. Er det grunnlag for det?
Har kirken et eierskap til ekteskapet som kan dokumenteres ut fra kirkens fundament, oppgaver og mål slik det er nedfelt i Det nye testamentet? Mitt klare svar er nei!
Jesus har gitt oppdraget til kirken som representant for Guds rike i verden i misjonsbefalingen, ved utgytelsen av Den hellige ånd og det dobbelte kjærlighetsbudet. Jesu ord om ekteskap og skilsmisse er primært knyttet til skapelsesteologien. Hos Paulus er det en spenning mellom vektlegging av det monogame ekteskap og verdien av sølibatet.
Jødisk ekteskapssyn i den tidlige kirken
Hva med jødedommens ekteskapssyn, ble det overtatt av de kristne? Vi kan anta at så lenge de kristne var knyttet til et jødisk miljø ble ekteskapsskikkene brukt av kristne med jødisk familiebakgrunn. Så kom konfliktene da flere og flere ikke-jøder ble kristne. Bruddet med jødedommen topper seg i apostelmøtet i Jerusalem – ca. år 50. Det var en representativ forsamling av apostler og andre ledere. Etter grundig drøfting ble det sendt et brev til de ikke-jødiske menighetene med denne konklusjonen: «Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene; at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»
Det meste av jødiske tradisjoner ble altså forlatt, inklusive ekteskapstradisjoner og omskjærelsen. Et av de tidligste kristne skriftene er Didaché - de tolv apostlers lære (ca. år 100, kanskje eldre), som heller ikke har spor av vigsel eller velsignelse av ektepar.
Den romerske stat var ikke direkte involvert i inngåelse av ekteskap, men førte register. Ekteskapsinngåelsen var en privat sak, men hadde offentlige implikasjoner når det gjaldt videreføring av familienavn, styrking av kapital ved kvinners medgift og arvespørsmål. Det fantes seremonier, men ikke alle brukte dem.
Jesu ord om ekteskap og skilsmisse er primært knyttet til skapelsesteologien. Hos Paulus er det en spenning mellom vektlegging av det monogame ekteskap og verdien av sølibatet
Kirkefedrenes holdning
Jeg har arbeidet meg gjennom kirkefedrene på dette spørsmålet. Særlig Klemens av Rom, Ignatius av Antiokia og skriftet Hermas Hyrden, som ble flittig brukt i de tidlige århundrene i kirkens liv, blant annet til opplesning i gudstjenesten. Augustin med sin avhandling De bono coniugali og hans samtidige, Johannes Krysostomos skriver begge mye om samliv og sølibat, men nevner ikke kirkelig ekteskapsinngåelse.
David G. Hunter, som har studert kirken i de første fire hundreår inngående konkluderer slik: «Liturgiske bevis på kristen ekteskapspraksis er ekstremt knappe; de tidligste bevisene er funnet i Ambrosiasters skrifter fra det senere fjerde århundre. Fraværet av eksplisitte vitner til kristne velsignelser eller seremonier før det fjerde århundre antyder at den faktiske ritualiseringen av kristne ekteskap skjedde veldig gradvis, og at ekteskapsskikker i stor grad forble ‘ikke-kristnet’ i lang tid.»
Kirken får makt under Konstantin den store, som var keiser fra 306 og hadde en avgjørende betydning for forholdet mellom kirken og den romerske stat. Han innkalte til kirkemøtet i Nikea i 325. Hensikten var at en samlet kirke under statens innflytelse ville gagne rikets sikkerhet. Utviklingen i Den romersk-katolske kirke som startet på trehundretallet, førte fram til Trientkonsilet 1545-1563 hvor ekteskapet ble lovmessig stadfestet som sakrament.
Er det ikke på tide at kirken konsentrerer seg om evangelieforkynnelse, diakoni og sjelesorg?
Er ekteskapet et sakrament?
I dokumentet Marriage in the New Testament and in the Early Church, konkluderer Willy Rordorf slik: «På grunnlag av Det nye testamentet er det vanskelig å hevde at ekteskapet er et sakrament. Det faktum som veier tungt når det gjelder å betrakte ekteskap som sakrament, er rett og slett at vi ikke har ikke noe bevis for at det var noen form for velsignelse som ble ledet av kirkens prester, enten i Det nye testamentes litteratur eller i den tidligste patristiske litteratur.»
De tre ulike retningene av reformasjonen, luthersk, kalvinistisk og anglikansk endret den katolske arven dramatisk og tok avstand fra ekteskapet som sakrament. Da den lutherske reformasjon ble etablert i Norge var det en ren politisk handling. Statskirken ble under skiftende forhold dominerende over kirke- og samfunnsliv.
Er det ikke på tide at kirken konsentrerer seg om evangelieforkynnelse, diakoni og sjelesorg og lar staten forvalte ekteskapsinngåelse?