Kirkemøteforslag utfordrer demokratiet

Kirkemøtet 2023 skal behandle et forslag om å forby vektlegging av likekjønnet samlivsform ved tilsetting i Den norske kirke. Inntil nå har det stått alle tilsettingsorganer i Den norske kirke (DNK) fritt hvorvidt de vil benytte seg av tillatelsen i norsk lovverk til å ta hensyn til søkeres samlivsform eller ikke. Det fremlagte forslaget innsnevrer det læremessige rommet og undergraver demokratiet i kirken.

Sakens læremessige karakter

I saksorienteringen til forslaget hevder Kirkerådet at et forbud mot å forskjellsbehandle søkere på grunn av likekjønnet samlivsform «ikke er i strid med at det samtidig er ulike teologiske vurderinger av likekjønnet samliv i trossamfunnet». Personlig mener jeg at Bibelen klart lærer at ekteskapet er en livslang, monogam relasjon mellom én mann og én kvinne, og derfor stemte jeg på Kirkemøtene i 2016 og 2017 mot innføringen av likekjønnet vigsel.

Selv om jeg og mine meningsfeller var i mindretall, har vi hittil hatt ryggdekning i Kirkemøtets vedtak om at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan […] gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse». At ikke også kirkens tilsettinger ble nevnt i det siterte vedtaket fra 2016, hadde sin grunn i at Kirkemøtet allerede 2007 hadde fastslått at det «òg for framtida er kyrkjeleg grunngiving for ikkje å […] tilsetje […] homofilt samlevande […] dersom […] tilsetjingsorgan vurderer at det ikkje er i tråd med det som er kyrkja si lære og kyrkja sitt formål, og/eller av omsyn til aktuell(e) kyrkjelyd(ar)».

Det er skuffende at Kirkerådet både i høringsnotatet om denne saken forut for Kirkemøtet og nå i saksorienteringen nøyer seg med å påstå at forslaget om å forby hensyntagen til likekjønnet samlivsform ikke har læremessig karakter, uten å påvise i teologisk argumentasjon at det faktisk forholder seg slik. Den angivelige toleransen for det klassiske ekteskapssynet innskrenkes til at det fortsatt skal være tillatt å mene at ekteskapet er en orden i skaperverket kun for én kvinne og én mann, men det blir ikke lenger tillatt å la denne læreoppfatningen få praktiske konsekvenser i tilsetting i vigslede stillinger med åndelig ansvar.

Jeg protesterer mot en slik innsnevring av hva min teologisk legitime læreoppfatning får omfatte, og jeg oppfordrer Kirkerådet til å påvise at det forstår rekkevidden av min læreoppfatning bedre enn jeg selv gjør. Hvis Kirkemøtet fatter et vedtak i samsvar med forslaget uten å være villig eller i stand til å begrunne påstanden om at det ikke har læremessige implikasjoner, vil dette bli opplevd som arrogant.

Utfordrer kirkedemokratiet

Et vedtak i Kirkemøtet som gjøres bindende for alle tilsettingsorgan i DNK – bispedømmeråd, kirkelige fellesråd og menighetsråd, vil uavhengig av syn på likekjønnet ekteskap også bli opplevd som uttrykk for sentralkirkelig maktarroganse.

Å overkjøre de lavere instansene i kirkestrukturen ved å frata dem retten til selv å bestemme om de vil legge vekt på samlivsform i sine tilsettinger, utfordrer demokratiet i DNK. Som et eksempel på en lokalkirkelig advarsel vil jeg sitere fra fellesrådet i min egen hjemby. Selv om Stavanger kirkelige fellesråd for egen del sluttet i 2018 å etterspørre samlivsform vil det «på det sterkeste advare Kirkemøtet mot å fatte vedtak som griper inn i soknets organer. Et eventuelt vedtak slik forslagsstiller legger opp til vil binde soknets organer og begrense dets autonomi.»