Kirke-Norge sett fra et kjøpesenter

Jeg sikter naturligvis til intervjuet med prest Birgitte Kessel i Vårt Land den 31. juli. Der forteller hun om sin tilrettelagte måte å være prest på og hennes ønsker for fremtidens folkekirke. Det er flere ting i dette intervjuet jeg reagerer sterkt på og jeg skal prøve å puste med magen mens jeg skriver.

Færre begravelser?

Det kan virke som om Kessel mener at gravferder er noe andre kan gjøre og er et sted der vi ikke møter mennesker. Min erfaring er helt annerledes. Under samtaler om og gjennomføringen av en gravferd gis det en fantastisk mulighet for folk og kirke. Det er ikke noe mindre viktig enn samtaletilbud på et kjøpesenter – snarere tvert imot.

Det må jo dessuten være noen som utfører de gravferdene som spesialprestene ikke ønsker å ha. Ganske mange steder i Norge er det heller ikke mulig å si at en prest skal «slippe» å forrette gravferder, rett og slett fordi det ikke er andre prester på mils (sjømils) avstand. Spesialprester som Kessel er sikkert fint i noen store byer, men på de fleste steder er alternativet gode, alminnelige allround-prester. Det er skikkelig mange gode prester av den sorten som møter folk der de er!

Det er dessuten langt fra bare prester og spesialprester som kan utfordres til samtaletjenester, konfirmantarbeid, nettverksbygging og så videre. I kirken er det også mange andre medarbeidere med særskilt kompetanse, som diakoner, kirkemusikere, kateketer og menighetspedagoger. Enkelte ganger tenker jeg at de oppgavene som legges til en spesialprestestilling like godt kunne vært lagt til en annen stillingskategori, men det er et annet tema.

Flytting av ressurser

Og hva menes med å flytte ressurser til de menighetene som har vekstpotensial? Det var denne setningen som provoserte meg mest. I mitt område av landet har kirken naturligvis dialog med frivillighetssentraler, skoler, kor, korps, sykehjem, politi, Nav, sykehus, barnehager, museum, velforeninger, kommunale etater, næringsliv osv. Men vi er ikke mange. På enkelte øyer bor det kanskje 80 mennesker. Hvor stort vekstpotensial er det der? Likevel møter så og si alle opp i kirkehuset ved en gravferd eller vigsel. Kirken er viktig for mange folk i Norge!

På de aller fleste steder er kirken svært synlig for lokalbefolkningen, selv om vi ikke har noe kjøpesenter eller muligheter for en prest som kun skal arbeide med ungdom. Norge er stort og avstandene mellom bygder og øyer kan være voldsomme sammenlignet med avstander internt i de store byene.

Og ja, vi er utsatt for ressursfordeling. Selv mistet vi ti prosent av prestestillingene fra vårt prosti. Det var nok Borg eller Stavanger som fikk den stillingen, slik at vi nå må prioritere sterkere på arbeidsoppgaver. Likevel kan jeg som prost se etter hvilke gaver og ressurser den enkelte prest har, og fordele oppgaver slik at noen gjør mer av noe og andre gjør mer av noe annet. Men det er noe begrensede muligheter. Vår Herre har vært raus med geografien her.

Må-oppgaver

Tjenesteordningen for menighetsprester sier noe om hva som er våre «må-oppgaver». Disse oppgavene må vi fremsnakke og ikke nedsnakke. Gravferder, vigsler, gudstjenester, sykebesøk, dåp og konfirmasjon er naturlige og vanlige oppgaver for en menighetsprest. Disse vanlige oppgavene gjør vi jo for at mennesker skal se at de er elsket av Gud, selv om de tilhører menigheter uten vekstpotensial.

Ja, jeg synes det er fint med en kirke som er synlig på et kjøpesenter, men er det viktigere enn å forrette gravferder?