Jehovas vitners like frihet

Har vi mer å lære av den amerikanske religionsfrihetstradisjonen? I fjor fikk Jehovas vitner beskjed av statsforvalteren i Oslo og Viken om at de ikke lenger regnes som et registrert trossamfunn, og dermed ikke skal motta økonomisk støtte på linje med andre tros- og livssynssamfunn i Norge. Vårt Land melder at partene møtes i Oslo tingrett i januar 2024.

I kjernen av konflikten finner vi den moralsk sett problematiske eksklusjonspraksisen til Jehovas vitner. Jehovas vitner skal ha minimal til null kontakt med tidligere medlemmer. NRK Brennpunkt-dokumentaren Guds utvalde viser hvor hjerteskjærende konsekvenser dette kan få. Jehovas vitners lære og praksis bør utsettes for religionskritikk, men det er ikke tema for denne kronikken.

Statsforvalterens valg reiser grunnleggende og viktige spørsmål om forholdet mellom majoritet og minoritet i et flerreligiøst samfunn. Måten vi som samfunn institusjonelt organiserer religionspolitikken er viktig blant annet fordi det får konsekvenser for den enkeltes reelle religiøse ytringsfrihet.

Lik religionsfrihet

Filosofen Martha Nussbaum forsvarer den amerikanske religionsfrihetstradisjonen. Modellen har to grunnleggende prinsipper som skal sørge for at alle amerikanere får en lik religionsfrihet. Det første prinsippet krever at ett trossamfunn ikke skal ha rolle som statskirke, statsmoské eller tilsvarende. Dette begrunnes ut fra rettferdighet og likebehandling. Dersom ett bestemt trossamfunn har et tettere forhold til myndighetene enn andre, vil medlemmene av dette trossamfunnet få en privilegert posisjon vis-à-vis sine medborgere.

Det andre prinsippet åpner for at medlemmer av minoritetstrossamfunn får unntak fra generelle bestemmelser staten har satt. Et klassisk eksempel er den religiøse eller sekulære pasifisten som får lov til ikke å avtjene militær verneplikt på samvittighetsgrunnlag. Nussbaum mener for øvrig at sekulære livssyn bør omfattes av religionsfriheten, for å unngå at religiøse borgere settes over sekulære borgere.

I et demokrati er det flertallet som får viljen sin. Når det legges opp til at medlemmer av minoritetsreligioner kan få unntak fra bestemmelser majoriteten får igjennom, er det en måte å sikre minoritetspersoner fra flertallets dominans. Hva slags konsekvenser ville den amerikanske religionsfrihetsmodellen få for norsk religionspolitikk?

Ingen statskirke

Det første prinsippet får konsekvenser for hvordan livssynsmessige minoritetspersoner behandles prinsipielt. Et flertall av den norske befolkning er medlemmer av Den norske kirke. Fra 1. januar 2017 har tilsynelatende Norge ikke lenger en statskirke. I realiteten har vi fortsatt en statskirke, men nå under betegnelsen folkekirke. I den norske Grunnloven § 16 står det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Det er med andre ord ett bestemt trossamfunn som blir nevnt i Grunnloven som statens offisielle trossamfunn. Dette er prinsipielt sett en forskjellsbehandling mellom de borgerne som er medlemmer av dette trossamfunnet og de borgerne som ikke er det. Det virker lite rettferdig at Jehovas vitner skal leve i en stat der én bestemt, og ifølge dem feilaktig, forståelse av det kristne budskap settes over alle andre, mens deres eget trossamfunn ikke anerkjennes som et trossamfunn.

Minoritetsvern

Det andre prinsippet Nussbaum tar opp, får konsekvenser for hvordan religiøse minoritetspersoner blir behandlet når religionsutøvelsen utfordrer majoritetens holdninger på en sterk måte. Jehovas vitner er et lite og upopulært trossamfunn i Norge, med trosoppfatninger som er langt fra den jevne nordmann sine. På Store norske leksikons side om Jehovas vitner kan man for eksempel lese: «De mener at all organisert religion og alle nasjoner, også FN, er underlagt Satans styre». Desto mindre og mer upopulært et trossamfunn er, desto mer sårbare er medlemmene i møte med majoriteten. Når en minoritet er sårbar i møte med flertallet, er det viktig med institusjonelle rammer som verner dem fra majoriteten. Å gi medlemmer av minoritetstrossamfunn unntak fra flertallsbestemt politikk, er en måte å verne minoritetstroende på. Likevel bør åpenbart ikke alle handlinger medlemmer av en liten og upopulær religiøs minoritet ønsker å gjøre være tillatt. Denne forståelsen av religionsfrihet reiser vanskelige spørsmål. I hvor stor grad bør barn, som vanskelig kan sies å ha valgt eget trossamfunn, leve med konsekvensene av sine foreldres religiøse valg?

Nussbaum påpeker at amerikanerne ikke alltid selv er like flinke til å ivareta sin egen religionsfrihetstradisjon. Det er ikke innlysende hvordan man skal anvende prinsippene i konkrete stridsspørsmål. På sitt beste kan prinsippene bidra til å utvikle en rettferdig religionspolitikk der de små og upopulære stiller med bedre kort.