Israelerne feirer sin eksistens, og det har de rett til

Det er blitt salongfähig i det som utgir seg for å være norsk debatt om Israel å erklære hele statsdannelsen som illegitim, for så å fremme kravet om at staten må legges ned til fordel for palestinsk nasjonalisme.

Det er mulig dette virker gangbart i visse kretser i Norge, men det burde ikke overraske noen at israelerne selv ikke er særlig åpne for tanken.

Israel har vokst seg til et land med store prestasjoner og store problemer, men fremfor alt et fantastisk mangfold. Selv om den største dominerende religiøse og etniske gruppen er jøder, så er det store minoriteter som er sunni-muslimer, kristne, drusere, shi'a-muslimer, ba'hai, samaritanere, m.m. Og selv om de fleste har hebraisk som morsmål, er det mange som har arabisk (flere ulike slag), yiddish, armensk, russisk, persisk, ladino, engelsk, amharisk, m.m. som sine første språk.

Det politiske landskapet er like mangslungent og også skiftende: partier legges ned, slås sammen, stiftes fra valg til valg; og valgene kommer også på løpende bånd. Hele Israel er ett valgdistrikt og sperregrensen er så lav at små partier får representasjon i nasjonalforsamlingen.

Samtidig er Israel - et bittelite land - ledende i verdensklassen innenfor forskning, teknologiutvikling, miljøvern, kultur, m.m.

Og til tross for at det er mange fagfolk i Norge som regner sin moralitet og kunnskap overlegne israelernes, så er israelere blant de mest engasjerte og opplyste i verden politisk. Israelere ser svært ulikt på motsetningene med palestinerne, men alle jeg har truffet (og det er mange) erkjenner at det er et viktig og vanskelig problem.

Med andre ord: jeg tror vi alle og enhver skal være forsiktige med å tro at vi har så mye nytt å fortelle israelerne om hva de kan og bør gjøre.

Israel har all rett til å feire seg selv en dag i året, og dagen er i dag.

Am Israel Chai! Medinat Israel Chai!